Kommentar

Rødgrønt kulturkræsj

Om hvordan kulturforskjellene mellom SV og Senterpartiet bidrar til at et rødgrønt prosjekt er i det blå seks uker før valget.

SV-leder Audun Lysbakken og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum leder parti med dypt ulike kulturer. Det er et problem for rødgrønt samarbeid.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Jo  Moen Bredeveien

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

Er det en ting de liker dårlig i Senterpartiet, er det seminar. Selve ordet og alt det som følger med. Folk som sitter sammen i eviglange møter og diskuterer de små finessene i ordene, den helt avgjørende tonen i teksten. Folk som ikke får ting gjort fordi det er så viktig å snakke seg helt ferdig, og gjerne ta en omkamp til på avgjørelsen før man kanskje kan handle.

Rettferdig eller ikke: En av de hyppigst brukte beskrivelsene av SV i Senterpartiet er nettopp «seminar». SV er, i denne tolkningen, sosiologenes og professorenes og de overtenkendes parti. Senterpartiet er det jorda partiet. Partiet for de jordnære, de handlekraftige. I selvkritiske øyeblikk kan senterpartister erkjenne at partiet tidvis til og med kan være for handlekraftig og for lite ideologisk fundert.

I sterk kontrast til den tidligere rødgrønne partneren, altså. I alle fall til dette nidbildet av SV som de eviglange kollokvienes partis.

Nettopp denne forskjellen i partikultur og mennesketyper kan stå i veien for et rødgrønt samarbeid etter valget i høst. Det, og at Sp nå har vokst seg store på velgere som står langt unna SV. Og forholdet til vern av natur. SV vil verne «alt». Sp ønsker å bruke, endre, utnytte – og skyte. Ulv, altså.

Litt teit sagt kunne man kalle det en virkelig by mot land-konflikt

Dette er ingen hemmelighet. Man trenger ikke oppholde seg lenge med senterpartister før denne misnøyen mot SV pipler fram. Den har heller ikke blitt mindre av at SV har bestemt at det skal gjennomføres en uravstemning blant medlemmene om resultatet av eventuelle regjeringsforhandlinger før partiet kan tre inn i en ny rødgrønn regjering.

Senterpartiet og SV er enige om mye. ACER, EØS, behovet for nasjonal kontroll over naturressursene og en offensiv industripolitikk i statlig regi, for eksempel. De har sågar utviklet et ambisiøst notat om grønn vekst sammen i inneværende stortingsperiode. Partiene er enige i store, avgjørende saker. Men den kulturelle kløften er for stor til at den kan overstiges uten at det koster.

Litt teit sagt kunne man kalle det en virkelig by mot land-konflikt. Professorene og de kvinnelige offentlig ansatte i byene mot den mannlige lastebilsjåføren og praktiske pragmatikere i konkurranseutsatt sektor i distriktet.

Litt mer analytisk kan man hevde at dagens utgave av Sp og SV deler mange verdier og innsikter langs den «tradisjonelle» venstre-høyre-aksen som handler om penger og makt, mens de skiller lag på det vi kan kalle en verdipolitisk venstre-høyre-akse. Både Sp og SV vil ha offentlig velferd, progressiv beskatning og en aktiv stat. Men de er ikke på samme måte enige om innvandring og abort.

Og så var det partikulturen, da. Og det historiske faktum at vi etter valget kan få et stort parti til venstre for SV på Stortinget. Så pussig det enn måtte høres ut: Senterpartiet sliter ikke på samme måte med Rødt som SV.

Du vil aldri høre en senterpartist erkjenne det offentlig, men det finnes en respekt der i gården for de aller mest radikale i norsk politikk. I alle fall for «Gerhardsen-ungdommen» i Rødt, det stadig sterkere sjiktet av tillitsvalgte som aldri har hatt noe med AKP (m-l) å gjøre, og som i praksis er i ferd med å skape noe som minner om et radikalt sosialdemokratisk parti i Rødt.

Det er mindre seminar over Rødt, heter det fra Sp-hold. Mer handlekraft. Dette er folk som står opp om morran og som får jobben gjort. Folk som skjønner at produksjon av konkrete ting, av noe vi kan holde i hånda, putte i munnen eller få til å tjene samfunnet, er viktigere enn produksjon av tanker, ideer og godt formulerte aviskronikker.

Nei, Sp er ikke et sosialistisk parti, på langt nær. Ja, avstanden er stor i den grunnleggende samfunnsanalysen mellom bøndene i Sp og sosialistene i Rødt. De er lite opptatt av Marx i Sp, og Rødt må nok finpusse programmet sitt i enda noen år før partiet nyter stor tillit i landbrukspolitikken. Men i praktisk politikk, fra dag til dag, er forskjellene ikke så store på flere viktige saksområder. Og i partikultur er avstanden mindre mellom Rødt og Sp enn mellom Sp og SV.

Sp vil ikke ta i Rødt med ildtang, i alle fall ikke så lenge noen ser dem gjøre det

Det er fortsatt lenge igjen, det er det jo alltid helt til resultatet foreligger valgnatta. Men Rødt har vært over sperregrensa på snittmålingene i 30 av de 32 siste månedene. I juli fikk partiet 5,6 prosent. Rødt vil ikke i regjering, uansett hvor godt resultat partiet kan oppnå. Sp vil ikke ta i Rødt med ildtang, i alle fall ikke så lenge noen ser dem gjøre det. Men et Rødt over sperregrensen kan gjøre en regjeringsdeltakelse enda mer uoppnåelig for SV.

Da kan Senterpartiet tvinge Ap i retning kneet i store og viktige saker langs den «tradisjonelle» venstre-høyre-aksen og i saker om selvråderett på energifeltet og Norges rolle i verden – uten å gå veien om lange regjeringsseminar med SV. Og samarbeide «over streken», til høyre, i andre saker. Som seg hør og bør for de jorda pragmatikerne i Sp.

Paradoksalt nok kan et historisk godt valgresultat for Rødt bidra til en mindre venstreorientert regjering, men en mer radikal politikk på store og viktige saksområder. Og til å sette SV i en litt lei skvis.