Kommentar

Grenser for fellesskap?

Samtalen om 22. juli må handle om kjærlighet, men også om ærlighet.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Linn Stalsberg

Linn Stalsberg

Sosiolog og journalist med bakgrunn fra VG, Dagbladet og Klassekampen. Hun er forfatter av flere bøker, og aktuell med «Det er nok nå» om nyliberalismen.

Hvis du googler navnet Isma Brown, dukker det opp heftige bilder av en kul tenåring fra Hamar som var bestevenn med artisten Mohamed «Mo» Abdi Farah. Mo deltok i X-Factor i 2010 og senere i MGP, mens Isma deltok i Norske Talenter i 2011. Begge deltok på AUF-leiren på Utøya i juli 2011.

Isma Brown var artistnavnet til Ismail Ahmed. Han var 19 år og en av de siste som ble drept av terroristen før massakren ble stanset. Mo overlevde. Det gjorde også de to brødrene til Ismail Ahmed, som var der sammen med ham.

I dag er storebroren Khaled, som snublet over sin drepte lillebror på Utøya, utvist fra landet på livstid, sammen med moren. De måtte dra i 2015. En annen bror, Mubarak, måtte brukte årene etter traumet på Utøya til å kjempe for sitt norske statsborgerskap som ble fratatt han i 2015, ved å true med å saksøke staten før omgjøringen av vedtaket kom i 2017.

Det samme måtte søsteren Samiya. De var 10 og 12 år da de kom til Norge. Begge hadde selv barn født i Norge da de ble truet med utvisning. Mubarak hadde helt siden terrorangrepet slitt med store psykiske problemer. Etter at han mistet statsborgerskapet i 2015 mistet han samtidig muligheten til terapi og behandling.

Faren deres, 68 år gamle Haji Taleb Ragueh, døde fem dager etter at han ble utvist sommeren 2015. Da hadde flere leger på det sterkeste advart utlendingsmyndighetene mot å sende den syke mannen ut.

Moren og storebroren til Ismail Ahmed, som i dag bor i Djibouti, fikk aldri delta på noen minnemarkering i år, og får aldri besøke sønnens grav på Hol i Hamar. De er doble ofre. Både for terrorangrepet og for en streng og urettferdig utlendingspolitikk.

Årsak til elendigheten: Familien hadde i 2002 løyet om at de kom fra Somalia, mens de i virkeligheten kom fra Djibouti. Denne løgnen betød utvisning fra landet på livstid for de tre i familien som var over 18 da løgnen ble begått.

Det felleskapet vi var så glade i i etterkant av terroren har skarpe grenser og strenge lover, og i ærlighetens navn må vi spørre oss selv hva i all verden staten Norge egentlig drev med når det gjaldt familien til et av ofrene på Utøya.

Norske utlendingsmyndigheter er nådeløse i møte med en løgn, om den er aldri så mange tiår unna, grunnene aldri så gode, om menneskene det gjelder er aldri så integrerte eller har aldri så mange barn her. Barn kan straffes for foreldres løgner når det gjelder opphold i riket.

Saken til Mustafa Hasan, som på torsdag vant mot Utlendingsnemnda i Oslo Tingrett, handler om akkurat dette. I all sin tragedie har denne saken om ikke annet løftet dette opp til debatt.

Historien om Hamar-brødrene som mistet lillebroren og deretter ble truet med utvisning fikk internasjonal oppmerksomhet. Storaviser som Le Monde, The Guardian og The Washington Post skrev om saken:

«Mens Breivik – av mange betraktet som en anti-muslimsk terrorist nylig fikk lov til å studere fra fengselet – presser myndighetene på for å få deportert et av de få muslimske ofrene for hans angrep», skrev The Washington Post sommeren 2015 da det ble klart at foreldrene, de to brødrene og søsteren til Ismail hadde mistet sine norske statsborgerskap.

Det var heller ikke uvesentlig for disse avisene at denne saken kom opp i dagen kun en måned etter at Fremskrittspartiet gjorde et brakvalg i 2013, og for første gang havnet i regjering med 16 prosent av stemmene.

Norske utlendingsmyndigheter opererer ikke etter et lovverk skrevet i nøytral stein. Lovverket er som alle andre lovverk utformet i takt med tidens politikk og skal ta hensyn til politiske signaler. Og utlendingslovene satte og setter ofte såkalte «innvandringsregulerende hensyn» foran hensynet til innvandreren.

«Hedmark har mistet en sønn, en venn og bror» sa daværende justisminister Knut Storberget i begravelsen til Ismail sommeren 2011.

«Ismail er norsk. Jeg er norsk. Vi er Norge. Det er jeg stolt av» sa daværende statsminister Jens Stoltenberg i en tale i en moske noen dager etter 22. juli.

Men da Utlendingsnemda kom på banen ble det satt klare grenser for det fargerike fellesskapet, det nye norske vi varmt hadde snakket om. Fine ord er en ting, men loven er noe annet.

«Jeg skjønner at enkeltsaker skaper stort engasjement, men har tillit til at utlendingsmyndigheten håndterer disse sakene etter det regelverket som finnes» sa Knut Storberget om denne saken i 2013. Da var det ikke lenger spørsmål om menneskelige hensyn, men hensyn til loven.

SVs Marian Hussein løftet denne saken frem på Facebook 22. juli i år, og skrev presist:

«Mer fellesskap og mer samhold gjaldt for 10 år siden ikke for Ismails familie». Hun la til at vi må snakke mer om «familien som ikke ble behandlet som pårørende og overlevende, men som utlendinger som ikke hadde papirene i orden.»

Storebroren til Ismail, 32 år gamle Khalid, var ungdomsskolelærer og fylkesleder i AUF da han var på Utøya. I 2011 ble han kåret til årets medmenneske av Mental Helse Hamar for sitt sterke engasjement for ungdom i hjembyen.

Da avsløringen kom i 2013, la den profilerte arbeiderpartilederen alle kort på bordet og ville ta sin straff. Han sa også fra seg alle politiske verv, og ble dømt til fire måneders fengsel. Men i 2015 ble Khalid fratatt sitt norske statsborgerskap og måtte forlate landet.

I dag bor han i Djibouti med moren, plaget av sorgen over broren, og over ansvaret han som fylkesleder hadde for de lokale tenåringene fra Hedmark han hadde tatt med til Utøya sommeren 2011.

Under #viglemmeraldri må vi aldri glemme denne familien, og måten de ble behandlet på av vårt land, vår regjering og vårt lovverk, som i utlendingssaker gang på gang viser seg å være: Streng, og urettferdig.