Dagsavisen mener

En stor og viktig seier

Mustafa Hasan (18) blir ikke sendt ut av landet. Dommen bør få utlendingsmyndighetene til å revurdere praksis.

Mustafa Hasan vant mot Utlendingsnemnda i Oslo tingrett denne uka.
Dette er en leder. En leder er en usignert kommentar som gir uttrykk for avisens meninger og holdninger.

Denne uka ble vedtaket i Utlendingsnemnda (UNE) om å sende 18 år gamle Mustafa Hasan ut av Norge kjent ugyldig i Oslo tingrett. Det er en stor og viktig seier for Hasan, hans mange støttespillere – og for rettssikkerheten til alle som søker opphold i Norge.

Mustafa Hasan kom til Norge sammen med familien sin som seksåring i 2008, og fikk midlertidig oppholdstillatelse. Etter fire år i Norge ble oppholdstillatelsen trukket tilbake, fordi UNE mener at Hasans mor løy om hvilket land hun kom fra.

Da de fleste i familien til Hasan ble sendt ut av Norge, ble han værende fordi han ikke hadde fylt 18 år. Også en storebror ble værende. I mars i 2019 fikk Hasan avslag på sin søknad om opphold hos Utlendingsdirektoratet, og da han ble 18 år i 2020 mottok han et endelig utvisningsvedtak. Den ett år eldre broren fikk derimot innvilget søknaden om opphold.

Nå er altså vedtaket kjent ugyldig. Tingrettens dom, som ble avsagt under dissens, innebærer også at UNE må betale 1.660.313 kroner i saksomkostninger til Hasan.

Arvesynd som rettsprinsipp smaker ikke godt

Nå vil Hasans søknad vurderes på nytt av utlendingsmyndighetene, med de direktiver som ligger i dommen som premiss. Hasans støttespillere og advokat har god tro på at han dermed vil få opphold i Norge. Det er gode nyheter.

Det er en alvorlig ripe utlendingsmyndighetene påføres av tingretten. Retten mener blant annet at Mustafas tilknytning til Norge ikke er tilstrekkelig vurdert og hensyntatt i UNEs begrunnelse for å opprettholde vedtaket om å utvise ham. Med andre ord: Menneskelige hensyn har ikke spilt noen rolle i vurderingen av om et barn skal få leve og bo i det eneste samfunnet han kjenner.

Det er problematisk at vi har havnet i en situasjon der såkalt innvandringsregulerende hensyn går foran alt, heri inkludert anstendighet og medmenneskelighet. Hasan har bodd i Norge siden han var et lite barn. Han har ikke tilknytning til andre samfunn enn det norske. Da blir det helt urimelig at han skal straffes fordi hans mor oppga feil informasjon til norske myndigheter. Arvesynd som rettsprinsipp smaker ikke godt.

Etter at saken ble offentlig kjent, har det blitt holdt flere demonstrasjoner for Hasan, og over 100.000 mennesker har skrevet under på en underskriftskampanje for å la ham bli i Norge. Det viser at vi lever i et sunt samfunn der sivilsamfunnet engasjerer seg, og faktisk kan få gjennomslag mot myndighetene.

Men det er også et faresignal at det er såpass sterke krefter som må til for å få en rettferdig behandling. Hasans støttespillere tror han aldri vil fått saken sin opp for retten uten støtte fra mange ressurssterke personer. Det gir grunn til å mistenke at mange andre mennesker feilaktig har blitt ofre for den strenge innvandringspolitikken og de innvandringsregulerende hensyn.

Vi håper denne saken blir et vendepunkt, og at utlendingsmyndighetene tvinges til å revurdere sin praksis. Mye kan tyde på at de har lagt for sterk vekt på ordet «streng» og for lite vekt på «rettferdig» i utførelsen av norsk asylpolitikk.