Jeg husker den dagen i 6. klasse da det var min tur til å få regulering. Søsteren min hadde uten hell regulert et mellomrom som sakte kom til syne igjen. Familien bestemte derfor at jeg skulle få den flotteste reguleringstannelegen i byen. Med panoramautsikt mot Slottet og Stortinget, i bakoverlente stoler på smertens glassveranda lå vi på rekke og rad som barn som hadde vunnet gullbilletten.
Dr. Zachrisson var vår Willy Wonka. Eller faren til Wonka, som kanskje du husker var tannlege og gjorde at lille Willy ble sykelig opptatt av godteri. Jeg var kunde nummer 2000 og kom inn med et kryssbitt så det så ut som jeg var direkte etterkommer av Habsburger-dynastiet. En fyrstefamilie med innavl gjennom 200 år som ga dem et så kraftig underbitt at de kunne ha druknet i dusjen hvis dusj fantes i det tolvte århundret.
[ Skattepakken til oljenæringen er elendig klimapolitikk ]
Zachrisson undersøkte kjeven min og fortalte mine foreldre at underbitt og kryssbitt er noe av det mest arvelige du kan få en familie. Selv stod moren min med et plettfritt bitt, selv om leppebåndet hennes ble klippet da hun var liten for å fjerne det arvelige mellomrommet som min søster fremdeles bærer med skam.
Men pappa hadde et overbitt som selv en fjording hadde blitt sjalu ved synet av. Derfor så pappa sitt snitt å dra på en norgesturné til samtlige vestlandsbyer der slekta hans bodde for å undersøke hvert underbitt i familien. Ingen samsvarte med mitt vanskelige bitt.
Tiden kom da mamma og pappa skulle bruke deler av barnebidraget og sine oppsparte feriepenger på at jeg skulle få mitt perfekte smil. Som mange kommenterer har jeg fryktelig mange tenner, som jeg elsker å vise frem. Dette gjør jeg ikke for å få komplimenter, men fordi jeg vet at de seks (!) årene med regulering kostet familien min dyrt. Jeg skylder moren og faren min å smile.
[ Det er lett å tjene penger når du kan lesse kostnadene dine over på noen andre ]
Ikke alle er like heldige.
Klassekampen har de siste ukene hatt så mange avisartikler i sin føljetong «nasjonal tannpine» at du skulle tro avisa var sponset av Norsk Tannlegeforening. Men det er et forsøk på å skrive om noe politisk viktig som burde engasjere folk mye mer enn hvem som har overtatt som trener i Brann. Tenner angår oss alle.
De har skrevet om folk som lager sine egne spleiser på nettet for å fikse tennene. Noen limer tennene sine på selv, folk bruker panteflasker for å ha råd til tannlege. En annen tør ikke spise alene. Jeg er utrolig heldig med mine. Eneste jeg strever med er at jeg har så følsomme nerver og høye tannhalser at jeg ikke kan bleke dem. Det skal jeg klare å stå i.
Men halve slekta mi er ikke så heldige. Hver gang de går til tannlegen, venter en regning like dyr som en timeshareleilighet i Alanya. De rotfyller, trekker, borrer og mister biter av tennene stadig vekk. De har fryktelig angst for å gå til tannlegen, men de gjør det likevel, selv om de vet at påskeferien muligens ryker i år også.
Jeg vet at de seks årene med tannregulering kostet familien min dyrt. Jeg skylder moren og faren min å smile.
Det er ingens feil at folk blir født med drittenner. Så klart er noen uforsiktige, bruker ikke tanntråd, fluorskyller ikke eller pusser tenner rett etter at de har drukket rødvin (det må du aldri gjøre). Det er merkelig at vi ikke har de samme kreftene politisk når det kommer til tannhelse, som vi har når det kommer til barnehage og eldreomsorg.
For tanna følger deg jo fra vugge til grav. Barn med brune tenner får automatisk et rykte på seg. Gamle, som mangler hele garden i overkjeven, det samme. Tanna er det første du ser på et menneske, særlig vi nordmenn som sjelden møter blikket til framandfolk. Og folk skammer seg. Og de har ikke råd. Som Mímir Kristjànsson denne uka skrev i Klassekampen: «Tannhelse er blitt et lite stykke USA i norsk helsevesen. Det bør vi kvitte oss med, jo før jo heller.»
Og jeg håper han får det til, denne islandske yndlingen på venstresida. Tenk hvis et regjeringsskifte kan få oss til å forstå at tannhelse er alles helse. Tenk hvis vi tar i fastlegekrisa og tannkrisa og lager en reform som løfter landet vårt opp igjen på førsteplassen over verdens beste land å bo i. Tenk hvis vi får stoppet kjeften på alle de politikerne som mener at de rike må få lov til å være rike, og skattelettelser er den nye velferden.
[ Gjør boligmarkedet tilgjengelig igjen! ]
Hva hvis vi dro den lenger. At vi innfører nasjonale politiske tannregler: Sylvi Listhaug må bruke ideologisk biteskinn hver gang hun krever et lik og del når hun skal buldre ut med sine selvsagte provokasjoner. Eller innføre munnkurv på kommentarfeltet hennes. For vi må stadig huske på at det ikke er ytringsplikt i dette landet. Selv om det er ytringsfrihet.
Det burde de som tagget ned Benjamins minnesmerke huske på. Noen ganger ønsker du både gapestokk og munnkurven tilbake som straffemetode for rasismens iver etter å hylle massemordere. En regulering som kunne blitt brukt som gitter, som et slags munnhulefengsel; Hver gang du sier noe rasistisk eller sender hatmeldinger til Utøya-ofre strammes regissen såpass mye at du ikke klarer å fullføre ytringen.
Eller at Sløseriombudsmannen blir pålagt å rotfylle poengene sine hver gang han hisser opp kommentariatet til å true kunstnere på livet. Så klart er det gøy at Sløseriombudsmannen driter ut kunststøtte, men det blir ikke morsomt lenger når andre stopper kjeften på kunsten med drapstrusler. Det var gøyere da han hisset seg opp over ugler som ble flytta på på grunn av veibygging.
Red. anm: Her gjentar spaltisten en påstand som ikke har latt seg verifisere av konkrete eksempler. Påstanden har vært hevdet en rekke ganger, og Sløseriombudsmannen Are Søberg har tidligere fått svare på dette blant annet her:
[ – Hvis Kulturrådet ikke legges ned, må jeg prøve å komme inn selv for å begrense skaden ]
Og ikke vet jeg om Are Søberg vil smile bredt med sine hvite tenner hvis han skal bli gransket eller kritisert for hvordan og hvorfor hans uforståelige måte å tjene penger på, er mindre moralsk foraktelig enn de installasjonene og frilansprosjektene han har hengt ut og mobba.
Samtidig som Forfatterforeningen bør skylle munnen sin og lære seg å lese både hele brev og undertekster og se kontekst før de øver seg i underskrift. Også sjefen i el-sparkesykkelselskapet VOI som klager over de etterlengtede reguleringene, som en tanngard med viltvoksende tenner som endelig blir retta opp.
Norge har prøvd å lage en ordning for de med tannlegeskrekk og tidligere torturofre. Som altså er et tilbud om tannlegebehandling kombinert med psykologisk oppfølging for å takle tannlegeskrekk. Det er et viktig tilbud med dyktige fagfolk. Det er viktig at dette tilbudet fins. Problemet er at det er mellom 14-18 måneders ventetid i kommunene.
Mennesker som er kommet til Norge og har opplevd tortur, har ikke 14 måneder å vente når tennene detter ut én etter én. Noe flere har opplevd på grunn av lockdown og nedstengning under koronaen. For traumer og medikamenter mot traumer kan nettopp gå utover tannhelsen, slik Mímir skriver om strålebehandlingen moren hans fikk mot kreft slik at tennene datt ut. Da er 12 måneders ventetid ikke et tilbud. Tannhelse på statsbudsjettet nå!
Siste året på videregående var jeg ferdig med gum, stramming, strikker og faenskap. Bare to tjukke strenger på baksiden av tennene minnet om seks år med sterke reguleringer i eget tenåringsliv. Men kryssbittet fikk han ikke retta opp. Jeg håper vi klarer å rette opp den uretten folk med lukket munn opplever i dette sløsete samfunnet, så vi alle kan smile til hverandre med rettferdighet om noen år.