Kommentar

«Gudskjelov fann han ikkje ut av glidelåsen»

Olaug Bollestad har satt viktig ord på de mørkeste sidene av det kristelige Norge.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Helge Simonnes

Helge Simonnes

Tidligere sjefredaktør i Vårt Land.

Av nåtidens toppolitikere er det ingen som gjør Olaug Bollestad rangen stridig i å fremstå med en selvironisk og folkelig profil. På Instagram har hun bydd på seg selv og fått hele 93.000 følgere. Posisjonen statsråden har oppnådd, har nok medvirket til at hun valgte å skrive selvbiografien «Snakk sant om livet». At boken kommer ved opptakten til valgkampen, er vel ingen tilfeldighet. Det er nå snart tre år siden Kristelig Folkeparti holdt sitt skjebnelandsmøte. Igjen er det et skjebnevalg som står for tur. Med partiets gjentakende dårlige meningsmålinger kan det spøke for Olaug Bollestads videre liv i rikspolitikken.

Uansett hvordan fremtiden blir for Bollestad, eller fru Larkins, som hun liker å kalle seg, er det mange som vil være henne evig takknemlig for at hun i selvbiografien forteller om hvordan hun som 22-åring ble utsatt for seksuell trakassering av en ansatt i indremisjonen. Når en person i en fremskutt samfunnsposisjon velger å sette søkelys på et problem som har vært innhyllet i taushet og fortielse, kan det være til hjelp for mange

Bollestad sparer ikke på detaljene når hun skildrer overgrepet fra mannen som hun beskriver som en sexifisert gammel gris med pornoblader gjemt på kontoret.

Bollestad sparer ikke på detaljene når hun skildrer overgrepet

«Då eg stod mellom hylla og kontorpulten hans, med ryggen til, sperra han meg inne og tok rundt meg bakfrå. Han stakk hånden inn mellom beina mine, tok meg på puppane, sa ingenting, berre pusta og stønna tungt. Han greip rundt meg og klemde meg, medan eg stod som lamma. Synet av crimplenebuksa hans, lys med sydd presskant, står enno som spikra fast i minnet mitt. Eg hadde på meg ei brun buksedrakt med glidelås, slike som var så populære tidleg på 1980-talet, og hugsar korleis han halte og drog i overdelen min. Gudskjelov fann han ikkje ut av glidelåsen.

I boken gir ikke Bollestad mye ære til kristne organisasjoner og menigheter for måten de i en tidlig fase fulgte opp overgrepssaker. Denne opplevelsen er hun neppe alene om. På under én måned har Bollestad ifølge Vårt Land mottatt nærmere hundre henvendelser fra personer som har hatt en lignende opplevelse som henne.

Jeg kjenner ikke detaljene i tilbakemeldingene, men er ganske sikker på at disse følger det samme mønsteret som Vårt Lands redaksjon fikk innblikk i da jeg var redaktør i avisen. Når vi forsøkte å komme til bunns i disse historiene, ble vi gjentatte ganger forundret over hvor lang tid det gikk før et offer orket å åpne seg om overgrepet. Hendelsene lå ofte så langt tilbake i tid at de strafferettslig sett var foreldet. Den sene reaksjonen hadde blant annet sammenheng med at de kjente på skamfølelse og skyld. De lastet seg selv for det som skjedde.

I Bollestads tilfelle gikk det nesten 15 år før hun begynte å bearbeide den traumatiske hendelsen. Det skjedde på et kurs i sjelesorg der deltakerne ble oppfordret til å gå inn i egne traumer. Denne prosessen førte til at hun kom i kontakt med andre som hadde blitt utsatt for samme mann. Det gikk 40 år før hun har valgt å snakke om det i media. I religiøse samlinger har hun lettet på sløret tidligere. Noen ganger har hun fått spørsmål om det «var vits i å komme med dette nå».

Bortforklaring og bagatellisering fra ledelsen i organisasjoner og menigheter var et problem da de første tilfellene ble kjent. Da de ble klare over hvor omfattende problemet var og hvilke konsekvenser det fikk ofrene, ble problemet tatt på det største alvor. Stiftelsen Kirkelig Ressurssenter ble etablert i 1996, nesten 20 år før Metoo-bølgen kom. Takket være ressurssenteret, har de som nå har tatt kontakt med Olaug Bollestad en helt annen mulighet til å få faglig hjelp og oppfølgning enn det som var tilfellet tidligere.

Det finnes ingen holdepunkter for at det er flere tilfeller av seksuelle overgrep i kristne kretser enn ellers i samfunnet, men når det skjer er det et voldsomt tillitsbrudd. Det er ikke slike hendelser man forventer skal skje i en kirkelig sammenheng.