Kommentar

Når Kina skal drepe en avis

Hvor mange politifolk trengs for å arrestere én sjefredaktør? Det er bare å telle på dette bildet fra Hongkong-avisen Apple Daily 17. juni. Om noen dager kan avisen være død.

Apple Daily.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Svaret er 500. Den prodemokratiske Hongkong-avisen Apple Daily har lenge vært et problem for kinesiske myndigheter. Sist torsdag fikk nok være nok, og sjefredaktør Ryan Law ble tauet inn. Det samme ble administrerende direktør Cheung Kim-hung og øvrige sjefer som Royston Chow, Chan Pui-man og Cheung Chi-wai. Aviseieren Jimmy Lai soner allerede en straff på 20 måneder for å ha «organisert pro-demokrati-protester». Brudd på den nasjonale sikkerhetsloven er Kinas påskudd.

Arrestasjonene i Apple Daily skjedde bare dager etter Nato-toppmøtet i Brussel, der generalsekretær Jens Stoltenberg var oppsiktsvekkende krass mot både Kina og Russland. Som det het fra Jens Stoltenberg på pressekonferansen etter toppmøtet: «Kinas militære oppbygging, økende innflytelse og truende opptreden gir utfordringer til vår sikkerhet», i tillegg til at Kina «ikke deler våre verdier» når det gjelder demokrati og ytringsfrihet».

Det var som om Beijing ville svare på generalsekretærens tøffe ord da regimet sendte 500 politibetjenter for å arrestere fem avissjefer, ta med seg PC-er og mobiltelefoner samtidig som bankkontoer med 20 millioner kroner ble låst. Avisen er anklaget for å ha publisert mer enn 30 artikler der det konspireres mot Folkerepublikken Kina og Hongkong, «som gir fremmede makter, institusjoner og organisasjoner ammunisjon til å fremme sanksjoner». Fredag bestemmer avisens styre om Apple Daily må legges ned.

Dagen før raidet mot Hongkongs rester av demokrati, ble Stoltenberg irettesatt på kronikkplass i Aftenposten av norsk utenrikspolitikks nestorer; Sverre Lodgaard og Henrik Thune. Med hevede rødblyanter foretok Lodgaard og Thune korreks av Stoltenbergs krasse tone mot Kina og Russland. De to understreker – i likhet med Stoltenberg – at internasjonal politikk er i støpeskjeen. Det er en ny verdensorden på gang, der Kina er den nye eleven i klassen av supermakter. Samtidig har det vært en ryddejobb å gjøre etter Trump med sin forakt for multilateraliteten som har sikret verdensfreden siden 1945. Som Lodgaard og Thune så riktig peker på: Målt mot atomkrig blir alt smått. Stormaktskonflikt vil ikke løse klimakrisen eller fremme menneskerettigheter. Spørsmålet er språklig. En for tøff tone kan polarisere ytterligere, på samme måte som myk tone kan tolkes som ettergivenhet.

Er språkbruken større enn virkeligheten? spør de to. USA har 800 utenlandske baser, Kina trolig tre. Er Kina mot internasjonal orden? Regimet er illiberalt, men er ihuga opptatt av suverenitet, territoriell integritet og ikke-innblanding i indre anliggender. Hva med verdiene? Kineserne er som oss, de verdsetter sosiale rettigheter, sikkerhet og trygghet, mens «forskjellene ikke er store nok til å begrunne global sikkerhetspolitisk splittelse», skriver Lodgaard og Thune.

Størst av alt er atomskyen – dét perspektivet har ingen problemer med å ta innover seg. «Realpolitikk» og «facts on the ground» heter det når størrelsen på musklene og antallet baser skal gis større viktighet enn abstrakte størrelser som ytringsfrihet, fri presse og demokrati – som Stoltenberg har gjort et nummer ut av i arbeidet med å utforme Natos strategi mot 2030. Realpolitikk er også kompromisser og dilemmaer, ifølge Lodgaard og Thune. Nettopp. Kinas plass i verden gir en rekke dilemmaer, slik Norge erfarte etter at Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris og vi havnet i fryseboksen. Da var dilemmaet norsk handel med Kina. Enda et dilemma meldte seg da verken stortingspresident eller statsminister våget å møte Dalai Lama i 2014. Hva med dilemmaet som nylig åpnet dørene i Oslo? 18. mai ble et Fudan-senter etablert ved Universitetet i Oslo, et senter Kina-ekspert Harald Bøckman kaller en talerstol for det offisielle Kinas syn på aktuelle spørsmål i verden.

Er det generalsekretæren som er «upresis» og «ivrig» i sin mangel på diplomatisk språkbruk, slik nestorene med rødblyanten vil ha det til? Eller er det slik at den erfarne kompromissmakeren som hindret Trump i å rive Nato fra hverandre, ser at realpolitikk uten et krasst forsvar for demokrati og menneskerettigheter strider mot Natos grunnlag? Nato må stå for noe mer enn kuler og krutt. Som en av de viktigste institusjonene siden 2. verdenskrig, må Nato bygge sin legitimitet på de demokratiske verdiene som autoritære og totalitære styresett motarbeider. Slikt kan ikke kompromisses vekk.

Et regime som sender 500 politifolk etter én redaktør har godt av at Nato-Jens tøffer seg.

bjs@rogalandsavis.no

Bjørn G. Sæbø

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis