Kommentar

Fleksibilitet, fleksibilitet, fleksibilitet

Koronaen er over og et nytt arbeidsliv venter på den andre siden av sommeren. For de allerede privilegerte.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

«There ain’t no such thing as a free lunch». Gammelt jungelord. «Det er ikke gull alt som glimrer». Et enda eldre jungelord.

Ah, lørdag. For mange er dette den aller første sommerferiedagen. Skolen er slutt, hundretusenvis av norske barn kan legge atter et drittår bak seg med kohorter og karantener og håndvask til blodet pipler fra sprukne hender. For mange voksne markerer denne dagen slutten på hjemmekontortilværelsen. Myndighetenes råd er nå endret. Når høsten kommer, venter kontorlandskapene igjen.

Siden mars i fjor har store deler av den norske arbeidsstokken sittet hjemme. Og ikke få av mine middelklassevenner med godt betalte kontorjobber har i løpet av disse månedene kommet med rødmende innrømmelser. De har syntes det er pinlig å snakke om midt i de andres krise: «Jeg har aldri hatt det bedre».

Å kunne fortsette med dette in infinitum, inn i solnedgangen og AFP, er selvsagt en drøm.

Hjemmekontoret har kanskje spart et par timer hver dag i reising til og fra jobben. Det har smurt brutale morgener med bedre tid til å få opp og av gårde barn. Det har betydd tidligere ettermiddager og lengre kvelder til de aktivitetene man liker enda bedre enn jobb. Det har vært trening midt på dagen. Og det har vært mulig å sitte på en av hyttene eller hvor som helst og jobbe og la håret gro. Å kunne fortsette med dette in infinitum, inn i solnedgangen og AFP, er selvsagt en drøm.

På den andre siden av sommeren venter et paradigmeskifte, en av de mest konkrete samfunnsendringene koronaens måneder vil ha brakt med seg. Altså det som defineres som «en dyptgripende og gjennomgående forandring». Ja, det er revolusjon i lufta, og uka har vært tapetsert med mediesinnslag om nettopp arbeidsgivere og arbeidstakere som nå forbereder seg på det nye arbeidslivet. Pressa har gjestet Telenor og Telia, vist fram nye møterom, frisoner i spenstige farger, og ikke minst − fleksibiliteten. Vi har fått intervjuer med høyt utdanna, høyt lønna ansatte som elsker å trene i lunsjen eller svare på e-poster over en rolig frokost før man drar på jobb etter rushen.

I et par minutters langt NRK-innslag ble ordet «fleksibilitet» brukt ikke mindre enn åtte ganger, fra programleder, reporter, HR-sjef til intervjuobjekt. Noen har villet pode det inn i bevisstheten vår, og budskapet har åpenbart fått godt feste. Å høre arbeidsgivernes nye mantra om arbeidslivet som venter oss, er som å høre eiendomsmeglere preke om «beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet». Det aller viktigste nå er friheten. Og det framstilles som om det er for å etterkomme de ansattes ønsker. Arbeidsgiver er bare på tilbudssida.

Men bak dette sympatiske inntrykket av å lytte til de ansattes behov, ligger åpenbare økonomiske interesser. De kan på sikt kutte ned på antall leide kontorkvadratmeter, og får døgnåpen butikk med på kjøpet. For det har du kanskje merka i all fleksibiliteten du har veltet deg i det siste året, at dagene mister formen sin. Timene sklir. Lunsjen skippes eller tas over tastaturet. Fredag har ikke samme forløsende schwung som før. Den er ikke slutten. Søndag kan like gjerne brukes som tirsdag. Jeg vil tro at søndag ganske ofte brukes, og oftere enn før når man var kompromissløst låst i ni-til-fire-samfunnet. Men arbeidstakerne må ikke glemme å passe på rettighetene sine, de med liten skrift, i frihetsrusen. Hva skjer med skatten når du jobber hjemme? Hvem betaler strømmen, og slitasjen fra kontorstolen? Du er jo på jobb.

Det er med fleksibilitet som med graut. Du blir lei. Du blir lei av den konturløse mangelen på motstand og rammer. På kontraster. Også trenger du mennesker rundt deg. Er det noe koronaen må ha lært oss alle, er det verdien av folk. Av kollegaer. Ansikter. Blikk. Klapp på skuldra. Humor. Av praten ved kaffemaskinen. Av opplevelsen av å være sammen om et prosjekt, som en jobb jo er. Være et lag. Et fellesskap. Jeg tror man også undervurderer menneskets basale behov for en fast plass, en pult som er din. Den ryker nå, i framtida. Mulig det bare er meg.

Det er mye bra med litt fleks. Men det er ikke et uproblematisk eksperiment som vi starter på. NRK forteller om Høyres drømmeansatte som jobber på Lillestrøm, men bor i Lofoten der hun surfer og klatrer. Fint for henne. Jeg er derimot usikker på hvilket bidrag det er til arbeidsmiljøet på Romerike. Forskerne sier at effektiviteten er like god og at vi som arbeidstakere har vist oss tilliten verdig. Hjemmekontorarbeidslivet er kommet for å bli, er dommen.

Det går derfor et tog denne høsten. Men kanskje er det ikke som Høyres arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen skriver i ei spalte i Morgenbladet, at «utvikling er fremskritt». Det står igjen store grupper på perrongen. Alle heltene vi har klappet for under koronaen, alle de som ikke kan velge en rolig morgen eller ei styrkeøkt i 12-tida, men som står bak et kateter, eller setter et kateter, som har pasienter de må se til. Eller busser som skal kjøres, og de som i framtida kanskje må jobbe til sju på kveldene i barnehagen når fleksibiliteten begynner å forme samfunnet.

Det blir ikke tøffere å være lærer eller sjukepleier av at andre grupper får det bedre og med enda større frihet. Men hva skjer med den store lagfølelsen, det store skjebnefellesskapet som arbeidslivet har vært, når lærerne sitter på Teams i det gulna klasserommet og har elevsamtale med foreldre på hytta? Når masse folk ikke bare stikker av med lønn og prestisje, men også fysisk forlater jobbfellesskapet? Når arbeidslivet i enda større grad blir individorientert og lønnsforhandlinger er personlige?

Jeg vet ikke, men jeg frykter styrken i arbeidstakerfellesskapet svekkes i duellen med kapitalen. Og jeg er sikker på at fleksibilitet, fleksibilitet og atter fleksibilitet vil gi oss et strekk i laget, og synliggjøre at det i arbeidslivet er en fri, godt betalt elite på topp og en fastlåst, dårligere betalt gjeng i bånn.

Det er utvikling. Men sannsynligvis ikke framskritt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!