Kommentar

Mørke skyer på den blå himmelen

Hva skal vi med en høyreside som ikke engang klarer å holde orden på handelsbalansen?

Det grønne skiftet står foran oss. Da trenger vi en aktiv stat som tør være motor.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Jo  Moen Bredeveien

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

Argumentet går vanligvis omtrent slik: Venstresiden er god til å fordele penger. Andres penger. Høyresiden er ikke så opptatt av fordeling og ulikhet, men de kan økonomisk politikk. Et samfunn styrt av de blå er et samfunn som legger til rette for næringslivet, og som sørger for at det finnes penger som kan fordeles.

Så kommer det gjerne noen «morsomheter» om tærende sektor, altså den offentlige, og den private, nærende sektor. Der verdiene skapes. Så kom igjen, da, stem til høyre for en ansvarlig økonomisk politikk!

Det er ikke venstresiden som driver ideologisk forblindet politikk når den tror på en aktiv stat i 2021

Argumentet er tøvete. Det burde holde å vise til den sosialdemokratiske suksesshistorien i vårt eget land og flere naboland for å vise at det er mulig å skape verdier med venstresidens omfordelende økonomiske politikk.

Dessuten vet vi at økt ulikhet svekker samfunnslimet og gir grobunn for sosial uro og polarisering – og skader den økonomiske veksten. Ifølge OECD ville Norge hatt ni prosentpoeng høyere vekst siden 1990-tallet om forskjellene var mindre.

Med andre ord: Alt henger sammen med alt. Men regjeringens økonomiske politikk henger ikke sammen. Blindsiden for konsekvensene av økt ulikhet er en ting. Mer overraskende er det kanskje at høyresiden i regjering heller ikke legger til rette for næringslivet.

Denne uka fikk vi en ny bekreftelse på det. I en fersk rapport fra Menon Economics kommer det fram at Norges eksportgap aldri har vært større enn i dag. Altså gapet mellom verdien på det vi selger og kjøper i handel med andre land. Ingen andre sammenlignbare land har tapt globale markedsandeler like raskt som Norge de siste 20 årene.

For å virkelig gni det inn, viser rapporten, som er bestilt av LO og NHO i samarbeid med statlige Eksportkreditt, at vi har lavest eksport som andel av samlet verdiskapning av samtlige vesteuropeiske land.

Med unntak av koronaåret 2020 har Norge fortsatt overskudd på handelsbalansen med utlandet. Det skyldes at vi selger store mengder olje og gass. Men rapporten viser en skremmende graf, der pilene peker nedover, år for år, siden finanskrisen i 2008. Både om vi regner inntektene fra olje og gass, eller om vi holder dem utenfor.

Vi klarer rett og slett ikke øke eksporten så det monner. Selv etter åtte år med «næringspartiet» Høyre ved roret.

Det er ikke første advarsel regjeringen har fått. I fjor viste en rapport fra samme Menon Economics at det Høyre-styrte Norge førte en passiv eksportpolitikk. Danmark investerer 1,5 prosent av BNP i eksportfinansiering og Finland 1 prosent. Norge er nede i 0,1 prosent.

Regjeringen svarte som vi gjør i Norge: Ved å sette ned et utvalg, og å opprette en ny aktør med den foreløpige arbeidstittelen «Business Norway». Til tross for at fjorårets eksportrapport fra Menon Economics pekte på at «for mange aktører med til dels overlappende mandat» var en viktig del av problemet.

Dermed har vi en regjering som fører en politikk for å øke de økonomiske forskjellene på den ene siden, som blant andre Wegard Harsvik, leder for samfunnskontakt og strategi i LO, viser i boka «Arven etter Erna». Samtidig klarer den ikke å bidra til en mer positiv handelsbalanse med utlandet. Et land som ikke klarer å øke eksporten, er et land hvor næringslivet sakker akterut.

Regjeringen, ved næringsminister Iselin Nybø, anklaget venstresiden for å bidra til en eim av 1970-tallets industripolitikk

Bildet blir enda mindre vakkert når vi løfter blikket litt fra tallene og ser på den virkelige verden. Vi står foran en voldsom omstilling. Verdenssamfunnet må løfte i flokk for å få til et grønt skifte. Den omstillingen er tøff for alle, og enda mer for et land som lever av å selge olje og gass til utlandet. Enten vi vedtar det selv eller ikke, vil inntektene fra norsk sokkel synke framover.

I en slik situasjon er behovet for staten som en økonomisk motor for en ny, grønn økonomi en viktig skillelinje i norsk politikk.

Saken fortsetter under videoen

På venstresiden tenkes det etterhvert ganske stort om behovet for en ny, grønn investeringsbank i statlig regi. Innretningene er ulike, men retningen er de ganske enige om, fra Rødt til Senterpartiet. Staten skal være økonomisk motor i en grønn omstilling.

Et ledd i dette er at Arbeiderpartiet vil øke eksporten fra fastlandet med 50 prosent til 2030, blant annet ved hjelp av statlige midler.

Men regjeringen – altså den samme regjeringen som på åtte år ikke har klart å gjøre noe med være seg handelsbalansen eller å få merkbar fart i det grønne skiftet – vil ikke være med på den ferden. I stedet anklager den, ved næringsminister Iselin Nybø, venstresiden for å bidra til en eim av 1970-tallets industripolitikk.

«Ingen er tjent med å gjenta feilslåtte forsøk på statlig industribygging på 70- og 80-tallet», skriver Nybø i en kronikk.

Det skjer samtidig som Joe Biden i USA forsøker å sparke i gang en storstilt, grønn industrireising ved hjelp av statlige midler. Som den kinesiske staten pumper penger inn i grønn energi. Som Danmark bruker flere titall milliarder på vindkraft og EUs grønne vekststrategi Green Deal har satt som mål å utløse offentlige og private bærekraftige investeringer på opp mot 1000 milliarder euro de neste ti årene.

Det er ikke venstresiden som driver ideologisk forblindet politikk når den tror på en aktiv stat i 2021. Det er høyresidens tro på at markedet skal redde oss som er gammeldags i verden av i dag.

Det kan være gode grunner til å spørre: Hva skal vi med en slik høyreside – når den ikke engang klarer å holde orden på handelsbalansen?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen