Debatt

Det stille arkitekturopprøret

Arkitekturopprøret skulle vært vårt. Et stille opprør har nemlig eksistert blant oss arkitekter i flere år.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi er smertelig klar over den synkende kvaliteten i nybyggeri. Og vi er lei. Så lei av å krangle og overbevise oppdragsgivere om at det lønner seg å bygge noe som er vakkert og varig. Hvis debatten som skjer nå kan sette kvalitet på dagsorden, ønskes den hjertelig velkommen.

De som følger med i nyhetsbildet kan ikke ha unngått å få med seg det jeg snakker om. På kort tid har gruppen «Arkitekturopprøret» fått spalteplass i hovedstadspressen, innslag på nyhetene og et økende antall følgere i sosiale medier. 50.000 følger instagramkontoen i skrivende stund. De etterlyser vakker arkitektur og gode byrom, gjerne etter klassiske prinsipper, slik man bygde på 1800-tallet.

Og det finnes mange vakre, gamle bygg, men det er et sidespor i debatten å be om at alt skal se ut som det gjorde for 100 år siden. Som i alle andre fag har det skjedd fremgang og nyvinninger som gir muligheter man ikke hadde den gang. Det er massevis av eksempler på moderne arkitektur som er god og vakker, men de siste årene har det også blitt bygget mye dårlig. Spesielt gjelder det boligområder med grå og hvite generiske bokser som strøs utover landet vårt uten noen form for stedstilpasning eller variasjon. Jeg forstår godt at folk reagerer.

Et bilde fra Løren i Oslo har gått igjen i debatten. Det viser en asfaltjungel som møter monotone fasader, så høye at bildet ikke får med seg himmelen. Det er ingen overgang mellom fortauet og inngangsdøren, ikke noe som skiller det private fra det offentlige. Ikke et tre, ikke en hekk. Var pengene brukt opp når uteområdene skulle ferdigstilles?

Så, hvem har skylden for at det har blitt sånn? Dette bildet er komplekst. Jeg har tidligere skrevet om hvordan markedskrefter styrer mye av boligbyggingen i Norge. Det mener jeg fortsatt er en av hovedgrunnene til at det som bygges i dag oppleves å ha lavere kvalitet enn for 100 år siden. Ønsket om fine tall på bunnlinjen trumfer ønsket om å bygge noe som er varig og vakkert. Standardiseringen og effektiviseringen i byggebransjen har gått for langt.

En annen side av problemet er at kommunene helt har overlatt til private aktører å regulere og bygge ut byene våre, fordi de selv ikke har ressurser. Det er en risiko forbundet med å starte et reguleringsplanarbeid. Det er dyrt, det kan ta lang tid, og utbygger går som regel høyt ut, både med antall etasjer og utnyttelse, for å være sikker på å få igjen for innsatsen.

Jeg prøver ikke å frasi meg eget ansvar. Vi er en del av karusellen, og vi går stadig på med gode intensjoner og optimisme for neste prosjekt. Likevel bygges det så mye dårlig. Og vi er fremdeles med.

Mange tror at arkitektene sitter i førersetet og bestemmer nøyaktig hvordan et bygg skal se ut, men det kan jeg avkrefte. Arkitektens tegninger er for mange entreprenører og utbyggere kun til inspirasjon. Og selv om man kjemper og krangler på vegne av husets arkitektur, forholdet til omgivelsene og opplevelsen for mannen i gata, så når vi ikke alltid frem. Hovedargumentet er at det ikke er økonomi i prosjektet.

Jeg skal ikke dra alle over en kam. Det finnes flotte utbyggere som har alle de tingene vi arkitekter kjemper for på sjekklisten sin. Som ser at det å bruke ekstra god tid på å tegne ut og planlegge et nytt område er viktig for det endelige resultatet. De ser at det å bruke materialer som varer lenger enn femårsgarantien er mer økonomisk og miljøvennlig i et langt perspektiv, og at det å gi noe tilbake til et nabolag - i form av variasjon i fasader og gode uterom mellom husene - er en helt naturlig del av deres ansvarsområde. De utbyggerne skal vi ta godt vare på og rose så ofte vi kan. Uten dem, blir det ikke gode prosjekter.

Min oppfordring til kommune og politikere er å ta et sterkere eierskap til reguleringsplanene som utarbeides av private aktører. Still krav til en estetisk plan ved rammesøknad, og høy kvalitet i uterommene, for det er på plannivå rammene settes.

Til utbyggere og entreprenører: Studer hva som skjer med et nabolag når det som leveres er på et absolutt minimum, og alle kvaliteter i prosjektet er skrelt vekk. Blir det et godt sted å være? Ville du bodd der selv?

Til boligkjøpere: Vær kritiske! Lav interesse for dårlig byggeri kan tvinge fram bedre kvalitet i framtidige prosjekter.

Et tankeeksperiment: Hva hvis utbygger og entreprenør var villige til å sitte igjen med litt mindre på bunnlinja, og heller legge de pengene i bedre fasadematerialer, variasjon og stedstilpasning? I min verden er det viktigere å levere et prosjekt man kan være stolt av enn flere penger i banken.

Og kanskje vil det lønne seg – også økonomisk – for utbygger på lang sikt?

Mer fra: Debatt