Debatt

Hvis det var ditt barn

Hjelp er bedre enn straff. Forståelse er bedre enn fordømmelse.

Hva skjer med et barn som pågripes? Det er for meg hva rusreformen i all hovedsak handler om, skriver Henning Homme.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hva skjer med et barn som pågripes?

Som settes håndjern på. Som kroppsvisiteres. Som må tilbringe en natt i arresten. Som får straff i stedet for hjelp. Hva skjer med det? Det er for meg hva rusreformen i all hovedsak handler om.

Lukk øynene dine. Ikke bokstavelig talt, men se for deg at barnet ditt er tenåring akkurat nå. At din datter, eller din sønn, tilbringer hver eneste kveld på fotballbanen sammen med alle vennene sine. Eller på ungdomsklubben. Eller bare foran en bok, som studeres og pugges for å være forberedt til morgendagens prøve.

Men gjør meg en liten tjeneste: se for deg at tenåringen din er den jenta, eller den gutten, som IKKE er på løkka. Eller ungdomsklubben. Eller skolen. Den som IKKE har det helt som din datter. Eller din sønn. At tenåringen din er den som sjelden smiler. Den som er innelukket. Den som flakker med blikket i all sin usikkerhet.

Eller kanskje bare den som er nysgjerrig på hva rus egentlig er.

Se for deg hun. Eller han. Og forsøk med alt du har, for du kommer uansett ikke til å være i nærheten. Men prøv. Sånn ja. Nå er du der. Litt i hvert fall.

Og når du ser den jenta, eller den gutten, foran deg, så blir du kanskje ikke så overrasket over at det ikke går så bra. For såpass veit du. At hun, eller han, kanskje begynner å henge med noen. De noen som ikke finner sin plass i fellesskapet. De noen som blir holdt utenfor. De noen som du ikke vil at din tenåring skal henge med.

Og der står de, på et gatehjørne et eller annet sted. Med problemene de har. Med den dårlige selvfølelsen. Med nysgjerrigheten sin. Der står de. Og kanskje røyker de noe også. Noe som er forbudt. Noe som gir kroppen en følelse de ikke har kjent på før. Noe som kanskje gir en liten pause fra alt de ikke klarer.

Eller får til. Og så står de der.

Helt til noen voksne også står der. Med uniform. Og med et kroppsspråk som ikke gir rom for hvem som bestemmer. For hva som skal skje med deg. Og det er her du virkelig må prøve å bruke alt du har av empatiske evner. Alt du har av innblikk, til å se en virkelighet som ikke er som din.

Og du må fortsatt tenke at det kunne vært deg det gjaldt. Din datter. Eller din sønn. For bare se det for deg. At tenåringen din blir pågrepet. At håndjern settes på. At mobilen, med alle de private meldingene og bildene, gås i sømmene.

At uniformerte personer visiterer områder på kroppen, som selv en tenåring ennå ikke har blitt kjent med.

At en natt i arresten, i et mørkt rom, blir soverommet for natten.

Se for deg det. Og når du har gjort det, så prøver du å tenke hva det gjør med et menneske. Annet enn at tenåringen føler seg enda mindre verdt. Enda mindre velkommen. For bare dagen etter har alle på skolen hørt. Naboene også. Og idrettslaget. For tenåringen er nå kriminell. En kriminell rusmisbruker. Og ingenting annet. De menneskelige egenskapene er borte.

Ser du det for deg? Litt kanskje? Og hvis du gjør det, så vil jeg tro at du kanskje ikke ønsker at det skal være sånn. At tenåringen din burde behandles annerledes. At tenåringen din ikke får straff. At tenåringen din heller får hjelp. Av mennesker som møter deg med en utstrakt hånd, og ikke håndjern. Av mennesker som tilbyr deg et lyttende øre, og ikke kroppsvisitering. Av mennesker som ser mulighetene i deg, og ikke problemene.

Og hvis det er sånn det er, hvis det er sånn du tenker når du ser alt dette for deg, så må du spørre deg selv om du ønsker en mer human ruspolitikk. Da må du spørre deg selv om rusreformen er velkommen for alt den er verdt. For hjelp er bedre enn straff. Forståelse er bedre enn fordømmelse.

For bare lukk øynene en gang til. På ordentlig. Se det for deg. At det er din datter. Eller din sønn. Hva tenker du?