Oslo universitetssykehus fikk i fjor midler til å ansette en såkalt «sykehusimam». Men allerede ved utlysningen av stillingen kom det reaksjoner fra muslimsk hold på hvorfor man brukte tittelen«imam», så dette ble etter hvert endret til det mer kjønnsnøytrale «samtaleveileder».
Religiøs autoritet blant muslimske kvinner har en lang og stolt tradisjon.
Å ha en egen imam på sykehus, er det egentlig ikke noen utbredt tradisjon for i land med muslimsk majoritetsbefolkning. I Norge er det imidlertid en sterk tradisjon med prestetjeneste, og sykehusprester har viktige roller som sjelesørgere og religiøse veiledere i møte med sykdom, livskriser og død.
[ Samarbeid er løsningen for å unngå spenninger og konflikter ]
Imam er på sin side ingen beskyttet tittel, og er opprinnelig først og fremst en som leder fellesbønn og holder fredagsprekenen.
Dette er i islamsk tradisjon forbeholdt menn, mens kvinner kan lede bønn for andre kvinner og familiemedlemmer. I møte med norske kirkelige strukturer, så blir imam gjerne sammenlignet med prest, selv om det både er misvisende og også hemmende for den likestillingen som allerede eksisterer i den islamske tradisjonen når det kommer til religiøs autoritet.
For selv om selve bønnelederrollen tradisjonelt er reservert for menn, er andre typer religiøst lederskap åpent for kvinner, og har vært det gjennom hele islams historie. Kvinner har vært skriftlærde, fatwa-utstedere, forkynnere, forskere, hadith-eksperter, jurister, læremestere, ministre og så videre.
Dette er omfattende dokumentert av Mohammad Akram Nadwi, forsker ved Oxford Center for Islamic Studies. I et 40-binds verk tar han for seg muslimske kvinners intellektuelle bidrag fra 600-tallet til 1900-tallet, i hele den muslimske verden fra Marokko i vest til Kina i øst. Nadwis forskning viser at kvinnelige lærde har vært normen, og ikke unntaket slik mange tror. Som formidlere av kunnskap, veiledning og åndelighet er det ingen begrensning basert på kjønn i islam.
Det er hårreisende at ingen av de 21 kvinnene som søkte på stillingen, ble innkalt til intervju.
Da blir det veldig feil når norske institusjoner etterlyser en imam, og ikke for eksempel i stedet en murshid/murshida, som betyr spirituell veileder og også omfatter kvinner. I Marokko har man de siste årene gjenopptatt tradisjonen med kvinnelige autoriteter innen religionen, og utdanner og ansetter kvinner som religiøse veiledere, murshidat. Dette blant annet som et ledd i kampen mot ekstremistiske tolkninger av religionen.
Det er gode intensjoner bak initiativene om imamer i ulike institusjoner som sykehus, militæret og fengsler. Det baserer seg på et lovfestet prinsipp om at alle har rett på likeverdige tjenester i møte med offentlige tjenester. Og siden det er vanlig med prester på disse stedene, er tanken at da må det også være rom for imamer.
Men det blir problematisk når de eksisterende imam-utdanningene rundt i verden i liten grad er tilgjengelige for kvinner, og de er også i liten grad tilpasset norske forhold. I forrige uke annonserte Oslo universitetssykehus at de har valgt å ansette en imam fra moskeen Islamic Cultural Centre, i stillingen som samtaleveileder. For selv om de endret utlysningen fra imam til veileder, er det likevel tydelig at det var nettopp en imam de var ute etter.
[ Direktør Tellevik Dahl har fortsatt å være aktiv og mektig politiker på innsiden. ]
Det er ganske enkelt hårreisende at ingen av de 21 kvinnene som søkte på stillingen, engang ble innkalt til intervju, selv om flere hadde utdanning og kompetanse som er relevant for en muslimsk samtaleveileder på sykehus.
Ifølge sykehuset var imidlertid ingen av kvinnene kvalifiserte, fordi sykehuset vektet teologisk utdannelse, noe de mente ingen av kvinnene hadde, selv om minst to av de kvinnelige søkerne er i ferd med å fullføre masterprogrammet i lederskap, etikk og samtalepraksis ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo, som nettopp er en utdanning bygget opp for å kunne utføre denne typer jobber på norske institusjoner. Imamen som ble ansatt har ikke dette studiet, selv om det ble fremhevet som en fordel i utlysningen.
Imamen sykehuset valgte å ansette, Abdifataah Mohamed Mahamud, har utdanning fra juridisk fakultet ved Islamic University of Madinah, i Saudi-Arabia. Et av verdens mest konservative og reaksjonære islamske læresteder, hvor kun menn har tilgang. Hvorfor ledelsen ved Oslo universitetssykehus mener at denne type utdanning i islamsk rettslære er så avgjørende for å jobbe som samtaleveileder ved norske sykehus, hadde vært interessant å vite. Det er også spesielt at det opprettes et masterprogram på Universitetet i Oslo i religiøs ledelse og samtalepraksis/Chaplaincy, som ikke anses som kompetanse nok for Oslo universitetssykehus.
[ Hatgruppen SIAN lykkes stadig bedre i å sette agenda ]
I norske helseinstitusjoner bør faglig kompetanse innen sjelesorg, psykologi, omsorgsarbeid og flerkulturell kompetanse være det mest avgjørende for å jobbe med sårbare pasienter og pårørende. Islamsk rettslære vil i ytterst få tilfeller være relevant for en slik rolle. I de tilfeller det skulle være behov for det, kan en skriftlærd knyttet til aktuell teologisk lovskole eller retning, kontaktes.
Religiøs autoritet blant muslimske kvinner har en lang og stolt tradisjon, som ikke bør neglisjeres i møte med den norske kirkens strukturer og norske institusjoners oversetting av imam til prest. Imam er ikke en prest og i institusjonalisering av norsk islam må kjønnsrettferdighet være et bærende prinsipp – i tråd med både islamsk tradisjon og den norske konteksten.