«Når pandemien er over, skal vi ta en gjennomgang av intensivkapasiteten i vår region, og vi vil særlig vurdere hvor mange intensivplasser vi bør ha på alle våre sykehus». Det sa administrerende direktør i Helse sør-øst, Cathrine Lofthus til Aftenposten før helga.
Akershus universitetssykehus (Ahus) er i krise, varslet tillitsvalgte for en tid tilbake. At det skulle et relativt lite antall intensivpasienter til før kapasiteten ble sprengt, overrasket kanskje oss utenfor. Men internt i Helse sør-øst har kapasitetsmangelen vært varslet om. Ifølge Aftenposten var dette tema i styredokumenter allerede for en måned siden. «Tross iherdig innsats med opplæring av annet personell, er intensivsykepleier-kompetansen og kapasiteten kritisk og sårbar», står det der.
[ AstraZenica: Dette skjer med dosene på vent, og de som har fått vaksinen ]
Artikkelen fortsetter under videoen
Det muterte viruset sprer seg med høy hastighet i Oslo. Ahus har nedslagsfelt i de bydelene som har vært tyngst rammet av smitte. Derfor ble kapasiteten brått sprengt der, og de måtte sende pasienter videre til Oslo universitetssykehus (OUS). Spørsmålet er når det blir krise der også.
[ Akuttsjef ved OUS: - Krevende å skaffe intensivsykepleiere ]
Helsedirektoratets Espen Nakstad beroliget for kort tid siden om at Østlandets sykehus har kapasitet, selv om Ahus så raskt havnet i krise. De siste dagene har tonen vært en annen: At stadig yngre pasienter legges inn med alvorlige symptomer, uroer helsemyndighetene, naturlig nok.
Da korona slo ned for et år siden, ble mangelen på intensivsykepleiere påpekt fra flere hold. Det utdannes rett og slett ikke nok intensivsykepleiere.
Bemanningen er et av de mest kritiske problemene for Oslo-sykehusene slik situasjonen er nå. Dette fikk Dagsavisen bekreftet av leder for Akuttklinikken ved Oslo universitetssykehus, Øyvind Skraastad, for en drøy uke siden. En del av problemet er blant annet at en del av intensivsykepleierkapasiteten er utenlandsk arbeidskraft, som nå er begrenset på grunn av reiserestriksjoner. Restriksjonene er nødvendige, men en kan spørre seg hvordan man kom dit, at man har akseptert en så sårbar bemanningssituasjon i utgangspunktet.
[ Slik er de koronaledige blitt rammet ]
I november sa Helse sør-øst at de var bedre forberedt på alle områder enn de var i mars 2020. Det var ikke anestesioverlege Jon Henrik Laake ved intensivavdelingen på Oslo universitetssykehus (OUS) enig i. Kapasiteten var ikke blitt større, sa han til VG.
Kunne vi levd friere de siste månedene med et større apparat som sto klart ved sykehusene?
Hvorfor er ikke kapasiteten blitt mer utbygd gjennom det siste året? Kunne vi levd friere de siste månedene med et større apparat som sto klart ved sykehusene? Dette svarte helseminister Bent Høie på i et debattinnlegg i Aftenposten 8. februar.
«Å ruste opp helsetjenesten for å møte en bølge slik vi nå ser i mange land, lar seg rett og slett ikke gjøre,» var konklusjonen hans. Det er riktig på en måte, men samtidig et deprimerende svar. At sykehusene våre ikke kan være rigget for en pandemi hele tiden, er selvsagt. Da vil mange plasser stå tomme, og vi kaster penger og ressurser ut av vinduet.
Men vi kan ikke akseptere at så lite har vært gjort for å sikre beredskapen i norske sykehus det siste året. Vi kan ikke akseptere at 11 intensivpasienter ved Ahus var nok til å skape en krise. Og vi kan heller ikke akseptere at Helse sør-øst sier at de vil se på sykehuskapasiteten etter pandemien.
I disse dager formes det nye OUS. Allerede har støy rundt hvor høyt pasientbelegg sykehuset skulle bygges for, fått de ansvarlige til å justere kursen noe. Dette skjedde før korona kom. Man så allerede da at det ble lagt opp til såpass mange pasienter inn og raskt ut, og at kommunen ikke ville kunne håndtere å få pasientene såpass raskt over til kommunal omsorg. Vi så hvor tragisk det ble da Sykehuset Østfold sto klart, og korridorene ble fylt til randen fordi kommunene ikke klarte å ta imot såpass syke pasienter. Den kostbare konklusjonen ble at sykehuset ble bygget for lite. Dette måtte man da ta lærdom av?
Sykehusene blir bygget med plan om en altfor streng effektivisering.
Effektiviseringen som ligger til grunn for å få realisert Helse Sør-Østs planer om nytt OUS er blitt kritisert fra fagfolk både ved og utenfor sykehusene. Og selv om planene har vært justert, er dette fortsatt en konflikt. Sykehusene blir bygget med plan om en altfor streng effektivisering.
Hvorfor er det slik? Jo, fordi sykehusene drives som om de var business. Foretaksmodellen som Senterpartiet vil skrote, men som Arbeiderpartiet vil riste litt i, har fått skylda for tankegangen om å bygge sykehus som skal være mest mulig effektive. I tillegg har samhandlingsreformen ført med seg mantraet om rask utskrivelse til kommunene som den beste løsningen for norsk helseomsorg. Dette er heller ikke særnorsk. Reduksjonen i antall senger ved sykehusene har vært en internasjonal utvikling.
[ Exit-Simon om menn med makt ]
Som statsminister Erna Solberg så lite elegant uttrykte til NRK i helga, er det kanskje slik at en del av dem som nå ikke har råd til mat og klær, heller ikke hadde det før pandemien. Det er jo også slik at sykehusene våre har drevet under press også før koronapasientene kom. Men det betyr ikke at vi kan akseptere disse realitetene. Der opposisjonspartiene har bedt regjeringen benytte koronasituasjonen til å sørge for en mer rettferdig fordelingspolitikk, så bør det være rimelig å kreve at pandemien fører til en endret tankegang rundt hvordan vi rigger helsevesenet vårt.
Det er sjelden lurt å være som han fyren fra NRK-serien Parterapi, som lever livet sitt som om alt er enten- eller. Som møter spørsmål om han kan bidra mer på hjemmebane med at han da får si opp jobben og selge huset. Det er ingen som har bedt Bent Høie om å sørge for at landets sykehus kontinuerlig er bemannet for pandemi. Men at sykehusene i Norge hadde hatt en bedre margin, er ikke en urimelig forventning, like lite som at Parterapi-mannen kunne klart å ta oppvask, men samtidig beholde jobben sin.
Det er sjelden lurt å være som han fyren fra NRK-serien Parterapi, som lever livet sitt som om alt er enten- eller.
«Koronakommisjonen som regjeringen har satt ned, kommer til helt sikkert til å peke på mangler ved beredskapen da pandemien rammet. Det skal vi bruke til å gjøre forbedringer slik at vi er bedre rustet neste gang vi blir rammet av en pandemi eller en krise,» skriver Høie i tidligere nevnte debattinnlegg, som han også avslutter slik: «Om vi hadde åpnet mer, ville belastningen blitt større. Mye større.»
Spørsmålet er om den hadde måttet bli så stor som det ser ut til nå. At vi må stenge ned samfunnet gang på gang hadde vært lettere å godta hvis vi så at regjeringen hadde sørget for en opprustning av sykehuskapasiteten. Det har de ikke gjort. Og de trenger ikke å vente til etter pandemien, til det kommer en rapport, med å ta grep. De kan begynne med å sørge for utdanning av mer arbeidskraft raskt. Og de kan sørge for at framtidige sykehus blir bygget med andre forutsetninger. Det ville skapt tillit, det. Og da tåler vi kanskje noen måneder til med svært begrensede liv, hvis vi vet at samfunnet vårt kan bli bedre rustet til å møte nye pandemier.