Kommentar

Helseuvesenet

Jeg er drittlei av oppgjør, streiker, oppsigelser og sykemeldinger.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Jeg blir regelrett forbannet når dere gang på gang trekker fram sykepleierne som helter! Jo da, de er flinke på sitt de, men det er faen meg ikke de som står for prøvetaking og analysering av covid- eller andre prøver», skrev en lytter av podkasten Tusvik & Tønne. Det er bioingeniørene, legene og helsesekretærer som jobber på de avdelingene, skrev hun. «Og sykepleierne», svarte noen andre oss. Så da var vi like langt!

Det viktige med denne meldingen er ikke at hun er forbanna på oss.

Les også: «Vi må nå si nei til mer høyrepolitikk, av hensyn til samfunnssikkerheten»

Det viktige her er at hun, blant mange i helsevesenet, er sykt frustrert, sliten, og føler seg lite verdsatt i samfunnet og for jobben hun gjør. Hver gang noen skal hylles, føler noen andre seg glemt. Er du irritert og frustrert, går det en kule varmt.

Jeg er den første til å skrive under på dette, når jeg tre dager før julaften mista all rest av folkeskikk i telefonen med et legekontor som ikke engang var mitt. Etter å ha vært IT-ansvarlig i familien og vært klassisk forbanna over hvor kronglete datasystemet i det offentlige er laget. Hvorfor så forbanna tungvint? Løsningen ligger som regel hos dem som står i dette hver dag, ikke hos konsulentene som blir overbetalt for å finne ut svaret de ansatte allerede sitter på?

Jeg er drittlei av oppgjør, streiker, oppsigelser og sykemeldinger.

Les også: «Nå må vi på nytt ta et kraftig skippertak. Alternativet er verre»

Jeg er ikke lei av dere som kjemper, misforstå meg rett, men begynner å bli passe lei av at det ropes og skrives og heies og klappes. Det er helsearbeiderne også. Er det noen der ute, høyt oppe i systemet, som fanger opp frustrasjonene og ideen om at det burde vært annerledes? Hvorfor får de ikke lagd et system som ikke gjør arbeidsdagen til disse overarbeidede, utslitte folka mer frustrerende?

Det er ikke bare dem som har stått i pandemien, som ser feil og mangler i systemet. Jeg ringte legekontoret som ikke er mitt. Så kjeftet jeg, skrek, trua og hveste at jeg absolutt ikke gadd å roe meg ned før resepsjonisten enten ga meg den utskriften jeg skulle ha, eller telefonnummeret til den personen som fortjente kjeften. Som ikke var på jobb.

Dette skjer også på fastlegekontoret. Jeg forsvarer alltid fastlegene.

Heltene som jobber med oss vanlige dødelige, som har små og store problemer, nemlig hele befolkningen! Det er for mange pasienter per fastlege i forhold til de oppgavene fastlegen skal løse i dagens Helse-Norge. Det hjalp ikke med utredninger, det måtte en global pandemi til før fastlegen fikk lov til å ha telefon- og videokonsultasjon med pasienter. Noe fastlegen hadde spurt om lenge. Det finnes heller ikke en løsning for å sende ut varslinger til pasientene.

Les også: Derfor har koronavaksineringen i Norge gått langsomt til nå

Nå skal det hurtigutvikles et system. Takk, kjære covid-19. Faksmaskinen bruker legen hver dag for å skrive ut multidoser, altså de som får mange medisiner fra hjemmesykepleien, pakket av apoteket. Tenk at det i 2021 jobbes med at fastlegen skal slippe å bruke faks!!! Det er en skandale at vi utstyrer de fantastiske menneskene som jobber i helsevesenet med forhistoriske administrative verktøy.

Eller kirurgen jeg kjenner, som klør i fingrene etter å få operert, få mer tid med de nyopererte pasientene sine, men som bruker masse tid på å rette opp hva den dustete diktafonen oversetter feil til norsk skriftform. Helsesekretærene gjorde dette for overlegene tidligere, men legene sitter nå og knoter dette ned på PC-ene sine.

Seks års utdanning, uten IT-opplæring i bånn.

Hadde de sagt «Hei Siri» på iPhonen hadde jobben vært løst. Men de henger etter med systemer som er foreldet før de tas i bruk. Digitaliseringen burde gitt helsearbeideren tid til menneskelig relasjon, i stedet er det blitt slik at all digitalisering skal dokumenteres. Det er dobbel jobb. Jeg skjønner at helsevesenet, IT-verdenen og næringslivet snakker forskjellige språk og har ulikt tempo, men noen må snart lytte og gjøre noe, ikke bare lese om at helsearbeideren er utslitt og til slutt skifter arbeidsmarked. Men hjelper det å si ifra?

Debatt: «Kommer vi oss ut av hjemmekontorene? Kan vi reise på sommerferie?»

Vel, i siste nummer av «Sykepleien» tar de opp dette med ytringsfrihet. Som ansvarlig redaktør Barth Tholens skriver i lederen: «Jobber du i helsetjenesten, ser vi dessverre altfor ofte at ytringer utenfor arbeidsplassens strenge hierarkiske rammer, får negative konsekvenser for den som har stukket seg frem».

Jeg kjenner en som flere ganger i år har varslet avvik om at de mangler folk på jobb så de terminale pasientene, altså de døende, ikke har folk rundt seg de siste timene. Under koronaen har ledelsen sagt at de ikke har lov å leie inn fastvakter som kan holde de døende i hånda og synge for dem.

Tro meg, du vil at noen er der de siste timene.

«Det er en menneskerett å slippe å dø alene», har FN bestemt. Hennes varsel har hittil ikke ført fram. En annen forteller at hun har jobbet som sykepleier innenfor akuttmedisin, og at effektiviseringen er varierende, fordi sykehusene rundt omkring i landet har store visjoner om hva som kan bli bedre, men som oftest ender den i tungvinte systemer og dobbelt føring av pasientinfo. Dette går ut over dem som jobber på gulvet. De utsetter toalettbesøk, lunsj og fører stadig flere sykemeldinger og det blir ytterligere underbemanning.

Og derfor skrek jeg til denne helsesekretæren som for fjerde gang ba meg roe meg ned, men ikke hjalp meg, før hun kom seg inn i et eller annet kronglete dataprogram og spurte om det var det arket fra 5. oktober jeg skulle ha tak i? Det irriterer meg at vi må bli sinte for å få de vi trenger. Hva med dem som ikke har noen å kjempe for seg?

Folk er ikke lenger pasienter i Helse-Norge, vi er kunder av et stort helseimperium.

Les også: Vaksinemotstand er nesten like farlig som pandemien

Hadde det vært en bank vi hadde å gjøre med, hadde vi bytta for lengst. Ikke skyld på at vi er en haug med kravstore mennesker som krever. Vi har internett. Vi kan bruke hue og skjønne at det ikke bare er snille sykepleiere og leger med gode hensikter i systemet, det er også kynisme, maktforhold og korrupte løsninger mellom stat og legemiddelindustrien.

Derfor fortsetter de små stemmene å rope, men ingen klarer å høre etter fordi maskineriet aldri kan stoppe. Jeg kunne ha fortsatt og fortsatt. Men i motsetning til helsemyndighetene, stopper jeg opp og skal lytte. Kanskje jeg tar helt feil? Kanskje dere sier det går i riktig retning og at penga ikke forsvinner uten at dere helt skjønner hvor det ble av?

Jeg aner ikke. Jeg er bare en som måtte ringe til et legesenter og få printa ut noe etter urimelig lang ventetid. Noe som gikk til slutt, etter mye om og men. Og ja, jeg ba om unnskyldning, men det bør en haug med andre oppe i systemet også gjøre snart.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Sigrid Bonde Tusvik

Komiker. Skriver hver fjerde uke i Dagsavisen.

Mer fra: Kommentar