Går med vilje rett i svenskefella

Erna Solbergs regjeringer har gjennomført mye høyrepolitikk siden valget i 2013.

Den har i konsentrert form gjort det tøffere å være fattig, fetere å være rik. Samfunnets tyngdepunkt er flyttet fra felles løsninger til private. Fordi vi fortjener det. Nå har statsministeren og hennes støttespillere dårlig tid med å få sluttført den blå revolusjonen.

Slaget om skolen gjenstår.

Les også: KS sier blankt nei til å skrote nærskoleprinsippet

I våres, mens landet sto midt i en forvirrende tid og pandemien fylte opp arbeidsminnet til de fleste av oss, brukte regjeringen sine krefter på å få gjennomført fritt skolevalg i Norge. Høsten 2019 sendte Solbergs regime ut to modeller for fritt skolevalg på høring. «Fritt» er en eufemisme for et system der karakterer avgjør. Den sterkestes rett, ganske enkelt. Men under en høring en måned før koronaen, ble regjeringen vekket fra sin skoledrøm.

Resten av Norge sa nei.

Ti organisasjoner som var invitert til Stortinget for å komme med sin anbefaling, sa det var en dårlig idé. Blant disse var LO og NHO. Sistnevnte, som ellers er på linje med en borgerlig regjering i mange spørsmål, mente det måtte være opp til fylkene sjøl å bestemme. Fordi det er mange virkeligheter der ute.

Hele Skole-Norge var på linje. Utdanningsforbundet, Skolelederforbundet, Norsk Lektorlag, Elevorganisasjonen og Skolenes landsforbund var alle tydelig i et unisont nei. 24. april ble de to frihetsmodellene vraket av Stortinget.

Særlig stor entusiasme for valgfrihet og en mer karakterstyrt skole var det altså ikke å spore i Norge for noen måneder siden. Derfor var det en stor overraskelse da regjeringen på selve hviledagen sendte ut pressemelding om at de likevel ville innføre fritt skolevalg.

Eller «friere skolevalg» som det heter nå.

Les også: – Vi har ei regjering som går til krig mot elever, næringsliv og lokalsamfunn

Det presiseres at det er slutt på nærskoleprinsippet, som åtte av 11 fylker har vedtatt å følge. Oslo er i tenkeboksen om hvordan de vil organisere skolen. Hva som er poenget med brede høringer og lokaldemokrati kan man jo undres over. Kunnskapsminister Guri Melby (V) kjører på mot alle anbefalinger og lokal motstand. Det er både arrogant og udemokratisk. Men Melby må gi blaffen i stilpoenga nå. Med Venstre mot høyre.

Regjeringa har nemlig dårlig tid, skal den få malt Norge ferdig i blått. Fortsatt gjenstår skolebygningen, og valget nærmer seg med stormskritt. Spørsmålet om fritt skolevalg er for ideologisk viktig og grunnleggende til at Solberg bare kan gå videre og riste av seg nederlaget.

Skolen er nemlig samfunnets grunnmur.

Skal Solbergs nyliberale prosjekt bygges ferdig og tåle de stormene fra venstre som snart vil komme, må skolen også bygges på de samme verdiene. Grunnarbeidet begynner med frihet, til å velge. Det er et flott ord, frihet. Vanskelig å være uenig før man innser at noens frihet er andres ufrihet.

De med best karakterer må få velge først. Besitter man kapital, som karakterer er i denne sammenhengen, får man rangen. Sånn må det nemlig være i det blå idealsamfunnet, i konkurransesamfunnet. Selv om tvekampen som oppstår mellom skolene skaper segregerte skoler og mennesker A-, B- og C-skoler.

Noen for de flinkeste, noen for de middels begavede og noen for de med dårligst karakterer. En sementert elite, en like sementert bunn.

Det er frihet for de beste. Og nærmest en naturlov.

Les også: Regjeringen innfører fritt skolevalg i hele landet: – Feilgrep og tvangsbruk, sier opposisjonen

NTNU-professor Cecilie Rønning Haugen som har forsket på Osloskolen, sa følgende til VG i april 2019: «De fleste som benytter seg av fritt skolevalg er privilegerte foreldre og elever, og disse finner sammen. Lærere forteller at en skole blir brunere og brunere, en annen blir hvitere og hvitere».

Det stopper jo selvsagt ikke med en frihet til å velge offentlig, videregående skole. Har man fått smaken på den, vil jo kundene undre hvorfor man ikke også kan få velge privat skole og få med seg stykkprisen sin til markedet. Den politiske høyresida vil være lydhør for dette kravet fra kundemassen.

Spiralen vil spinne. Men dette vil sparke beina under fellesskolen, slik vi kjenner den.

En skole for og med alle. Der ideen var å la barn og ungdom med ulik bakgrunn vokse opp sammen, for å motvirke fordommer og skape et sterkt fellesskap. Et heterogent samhold. Men hvorfor skal ikke valgfriheten også gjelde i grunnskolen? Spørsmålet vil komme.

Det statlige utdanningsmonopolet vil sakte, men sikkert uthules. Og til slutt er skole og utdanning en vare og en tjeneste som alt annet. Vi trenger ikke se langt utafor våre egne grenser for å se hvordan en slik framtid kan bli.

«Riksdagspolitikere! Jeg er svensk borger. Jeg er lærer. Jeg er forelder. Og jeg er dypt urolig for den svenske skolens framtid», slik åpnet Filippa Mannerheim sitt brev i Expressen forrige tirsdag. Hun skrev til politikerne i det svenske parlamentet. Det var et primalskrik av frustrasjon over en offentlig betalt skole der private aksjeselskap styrer og avkastning er målet. Nok er nok, formante hun, og ba Riksdagen komme sammen på tvers av partiskillelinjene og reformere den svenske skolen. «Dere, politikerne, har gjort vår felles skole til en våt drøm for spekulanter».

Vi har en slags fasit der, på hva som skjer når man slipper opp.

Les også: Alle vil segregerte Oslo-skoler til livs – dette er forslagene til løsning

Mannerheim håper nå Sverige kan snu. «Mens vi fortsatt kan», som hun skriver. I Norge har vi privilegiet at vi ikke trenger å velge den veien svenskene gikk. Vi kan lære av deres dyrekjøpte feil.

Feil som begynte med «fritt» skolevalg i 1992. 30 år etter står Norge ved det samme veikrysset.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.