Det er så mange av dem. De legendariske svevene.
Olaf Ryes 9,5 meter i Eidsberg i 1808. Sigurd Ruuds OL-gull i 1932, og igjen i 1936, med kongsbergknekk. Toralf Engan i 1964, Matti Nykänen som fløy og fløy i Planica i 1985, Tommy Ingebrigtsens gull i Thunder Bay i 1995 og verdensrekorden på 219,5 fire år senere. Den tre år gamle verdensrekorden til østerrikeren Stefan Kraft i Vikersund. 253,5 meter!
Nærmere den menneskelige drømmen om å fly, er det knapt mulig å komme.
Les også: «NRK burde heller vist Grand Prix fra 1963. Den gangen var det stil og klasse over evenementet»
Det er ikke så mange igjen nå. Jo, vi har fortsatt store hoppere. Store idrettsmenn, som utøver av selve kongsøvelsen i idrettsnasjonen. Vi har Kollenbrølet, fra et folkehav der nede i tåka. Som løfter hopperne opp, opp, opp, over kulen og dypt inn i folkesjelen.
Men det er ikke så mange igjen. 1500, sånn omtrent, ifølge Norges Skiforbunds hoppavdelings egne tall. 1500 nordmenn hopper på ski i organisert form.
Det er ikke et veldig imponerende tall.
Derfor er det heller ikke så imponerende når Trondheim nå har sagt ja til å pusse opp hoppbakken Granåsen for 650 millioner kroner, for det har det internasjonale skiforbundet FIS bedt kommunen om å gjøre. I en avtale som publikum ikke får se, og som ble forelagt byens politikere, den besluttende myndigheten, på så kort varsel at ingen rakk å lese den skikkelig.
Slik må det nesten være når de store idrettsforbundene «gir» en by eller et land æren av å arrangere et mesterskap, det være seg fotball-VM, OL eller andre mer eller mindre attraktive idrettsturneringer. Beslutningsgrunnlaget er svakt, og den lokale arrangøren sitter med risikoen om ting går galt.
Om drømmer om tilstrømmende gjester og publikumsrekorder blir til økonomisk tap og idrettsanlegg som blir stående igjen ubrukt i etterkant av folkefesten.
Det er lite trolig at anlegget i Granåsen blir stående ubrukt.
Det er et aktivt hoppmiljø i Trondheim og Trøndelag. Men likevel: 650 millioner kroner, til 1500 hoppere. Det er 433.300 kroner per skihopper, det. For det som er ett av fire nasjonalanlegg. Holmenkollen, selve hjertet i hoppnasjonen, kostet som kjent 1,8 milliarder kroner.
Vikersund, der våre beste menn flyr langt over 200 meter, oppgraderes stadig for titalls millioner. Det fjerde anlegget står på Lillehammer, og har sin egen plass i våre hjerter etter de fantastiske OL-ukene i 1994. Det var her Jens Weißflog rakte oss alle fingeren.
Anlegget i Granåsen i Trondheim ble oppgradert til VM på ski i 1997. Det var gøy, husker jeg. Trondheim var 1000 år, det var folkefest i Granåsen og Rosenborg spilte kvartfinale i Champions League noen dager senere.
Det er lenge siden 1997. Men 650 millioner kroner lenge siden?
Er skihopp viktig for Norge i 2020, enn si 2025, da Trondheim skal arrangere VM på ski? Vi skal ikke kimse av folkesjela. Av tradisjoner. Men 650 millioner kroner viktig? Pluss 1,8 milliarder, pluss de jevnlige oppgraderingene i Vikersund, pluss flotte bakker bygd til OL? Og hvor mye skal vi gjette at den høyprofilerte drømmen om et femte nasjonalanlegg i Tromsø vil koste?
Bakkene i Granåsen står der, noen kilometer sør for sentrum.
Anlegget brukes til verdenscuprenn og trening og til konserter. Det trengs sikkert utbedringer. Men Trondheim er eneste søker til verdensmesterskapet. I vertskapskontrakten som byens politikere sa ja til denne uka, er de 650 millionene et estimat. Mindretallet i bystyret, blant annet Høyre, mener usikkerheten er for stor til at denne kontrakten, som underskrives i dag, er verdt å signere.
Hva skjer, for eksempel, om budsjettet sprekker? Spørsmålet er godt, med tanke på at Holmenkollen skulle koste 40 millioner kroner. Prislappen på 1,8 milliarder innebærer at anlegget ble 4400 prosent dyrere enn planlagt. Eller nesten tre ganger så mye dyrere som det finnes skihoppere i Norge, sånn omtrent.
Trondheim er en by uten innendørs fotballhall. Rosenborg Ballklub har selvsagt en slik, men den ligger i nabokommunen Malvik. Kommunen har ikke tatt seg råd til å skaffe et slikt tilbud til byens titusener av fotballspillere. Kommunen blør hundrevis av millioner på grunn av koronaunntakstilstandene, og har allerede vedtatt kutt på 360 millioner kroner. Skole, helse, omsorg.
Det må spares over hele fjøla. Bortsett fra på skihopp.
«Anlegget i Granåsen er og skal være et hverdagsanlegg for folk i Trondheim», ifølge lokalpolitikerne. Så det er bare for oss alle å sette utfor hoppbakken og fly 130 meter og enda mer.
I Oslo er situasjonen nokså den samme. Bydel Grünerløkka har 63.000 innbyggere. Bydelen har to fotballbaner. Ingen fotballhaller. På Kampen, der jeg bor, sliter laget vårt Forward med å finne nok baner til barna som spiller fotball i klubben.
Ja, det er mye fotball i Norge. Nok, vil mange hevde. Kanskje mer enn nok, til og med.
Men det er nå en gang det vi ønsker å drive med, det store flertallet av oss. Av barna. Bare i bydel Grünerløkka med de to banene, er det flere enn 1500 registrerte fotballspillere.
Skihopp er en del av vårt nasjonale DNA. Våre beste menn og kvinner i dag skriver seg inn i en norsk tradisjon som strekker seg tilbake til Sondre Norheim og enda lenger. Til heltene som gikk på ski i Telemark før de saboterte det tyske tungtvannet. Dessuten er det ganske gøy å se på når folk flyr hundrevis av meter på ski. Stadig lenger og mer spektakulært. I stadig mer kostbare anlegg.
Å hoppe etter Wirkola, heter det jo. Det er det nesten ingen som gjør lenger i skinasjonen Norge. Og selv Bjørn Wirkola sluttet med hopp og begynte å spille fotball for Rosenborg.
