KIBERG/KIRKENES: Svart/hvitt-fotoet på veggen i det lille huset i Kiberg, så langt øst du kommer i Norge, viser et krigens ansikt. En skjeggete mann, med svart tilbakestrøket hår iført partisanutstyr.
Bildet av Trygve Eriksen er tatt en gang under krigen. Høsten 1940 dro han og familien mot fjellene han så hjemmefra, mot Sovjet. Landet han og alle andre her i Øst-Finnmark gjennom århundrer hadde sett på som venner, naboer og handelspartnere.
Kone og barn ble sendt i trygghet bak Uralfjellene der de jobbet med å produsere mat til Den røde armé, mens Trygve vendte tilbake for å slåss mot Norges fiende, Hitlers Tyskland. I sovjeternes protokoll sto det «partiløs».
I 1945 dro han hjem og bygde hus til seg og sine på stranda i Kiberg. Av materialer fra tyskernes virksomhet i bygda. Klar for å bygge opp igjen livet. Krigen ble sittende i veggene. Tiår fulgte med overvåking og mistenkeliggjøring av dem som hadde kjempet med russerne. 40 år etter krigen kom deltakermedaljen i posten til Eriksen.
Av de om lag 200 nordmennene som omtales som partisaner – soldater og hjelpere – var over halvparten fra lille Kiberg. Rundt 60 var aktive agenter. Flere titall ble drept i kamp mot nazistene. Alle risikerte livet. Kjempet de for Sovjet eller for Norge? Vel, i dag spiller det ingen rolle.
«Vi skal være takknemlige for våre sovjetiske venner», sa forsvarsminister Frank Bakke-Jensen da han åpnet den norsk-russiske Nabokonferansen i Kirkenes onsdag. For det er en tid og et sted for alt.
Dagen i dag er ikke egnet til å protestere mot russernes anneksjon av Krim eller komme med utbrudd om Øst-Ukraina. Eller dvele for mye ved ironien i at sovjeterne var frigjørere for folk i Finnmark, mens det ikke er noe annet folk som har kunnet kalle dem det.
Da Finnmark ble frigjort, var Norge det sjuende landet sovjeterne sparket nazistene ut av. Offensiven som begynte ved den såkalte Litsa-fronten inne i Sovjet 7. oktober 1944 presset også de siste av Hitlers soldater ut av russisk jord. De andre seks landene forsvant bak en iskald mur.
Men før den kalde krigen, raste «den glemte krigen» – i nord. I tre lange år fra Hitlers angrep på Sovjet sommeren 1941, ble det utkjempet voldsomme kamper bare noen mil øst for Kirkenes. 100.000 sivile og soldater kan ha mistet livet.
Her raste verdenskrigen. I den lille norske byen gikk flyalarmen over 300 ganger. I bitende kulde sloss sovjetiske styrker, blant dem mange ukrainere, en desperat kamp med ryggen mot veggen.
Målet var å redde Murmansk fra å falle i tyske hender. Den isfrie havna fikk en enorm strategisk betydning. Og uten den og de allierte konvoiene ville Sovjets muligheter for å stå imot på østfronten vært nesten umulig. Krigens utfall lå derfor i potten her oppe ved Nordfronten.
Langs veien mellom Murmansk og Kirkenes står monumentene tett. Her ligger tusener på tusener av unge, russiske menn. Gutter. Født i 1921, 1922. 1923. Fortsatt finner man et hundretall døde kropper i terrenget hvert år. Historien om Dødens dal lever.
611 sovjetiske soldater ble drept i Norge. De ligger begravet i Ahmalahti, rett over grensa til Russland. Ytterligere 1500 ble skadet i frigjøringen av Finnmark.
Det er små tall i et verdensomspennende inferno av død og statistikk. Men dette må ikke relativiseres. Akkurat som sovjeternes intensjon i nord ikke skal mistenkeliggjøres. Stalin og Sovjet fulgte de avtalene som var inngått for innflytelse på Norge. Ja, sovjetiske militære hadde planer i skuffen om baser langs hele kysten av Nord-Norge ned til Tromsø. Sovjet hadde plan A, B og C. Akkurat som Churchill hadde det for en fortsettelseskrig mot Sovjet. En tredje verdenskrig.
På takksigelsens dag må vi løfte blikket ytterligere og se utover Øst-Finnmark og Murmansk. For så å bøye nakken i ydmykhet for det store bildet. Krigen ble vunnet i øst. Sovjetrussernes lidelser under Den andre verdenskrigen er bortenfor all fatteevne. Et sted mellom 25 og 30 millioner mennesker døde. Det er et traume som selvsagt former et folk, et lands syn på sin omverden og dets politikk. Dette må forstås.
Men det betyr ikke at man ikke lar seg overraske og skremme litt over at unge, russiske patrioter i beige uniformer, er i Kirkenes under disse dagene med frigjøringsfeiring.
På russisk side brukes seieren i den store krigen i stadig større grad, som samlingspunkt. I skoleverket fokuseres det mer på krigen enn selv i Sovjets dager, hevdes det. Ungdommene er medlemmer av en organisasjon som er støttet av det russiske forsvarsdepartementet, og som i dag teller en halv million mellom 8 og 18 år. Innen 2020 er målet at de skal telle en million.
De drilles i våpenbruk og fysisk fostring. Balansegangen mellom viktig kollektiv hukommelse og moderne nasjonalisme og militarisme er vanskelig. Med hvilket fortegn man bruker og forteller historien er avgjørende. Også på norsk side.
Alle finnmarkinger har en sterk, dramatisk krigshistorie i sin familie. Her oppe evner derfor «den glemte krigen» fortsatt å provosere, og den undergraver stadig tilliten mellom finnmarkingene og myndighetene i Oslo.
Den spiller inn i vår nåtidige politikk. Krigen i nord og tvangsevakueringen har ikke fått sin rettmessige plass i historien, er mange finnmarkingers dom. Det er en bitterhet og sårhet knyttet til dette som er slående, det er nærmest blitt en del av identiteten.
Det er vanskelig å kvantifisere denne påståtte skjevheten, men oppmerksomheten i presse og i litteratur virker å ha vært god. Og dagens høytidelige markering er kraftfull. Men med sammenbitte tenner kan man oppfordres til å ta seg en tur til Hjemmefrontsmuseet og Forsvarsmuseet i Oslo for å se hvilken plass som er viet krigen i nord. Jeg opplever likevel at krigen i nord har fått sin rettmessige plass i vår kollektive bevissthet og i det store bildet. Det mangler bare en sentral brikke.
Den norske regjeringen i London var opptatt av at norske styrker under russisk kommando skulle bidra til frigjøringen av Norge i oktober 1944.
De ville at norske soldater skulle kjempe skulder til skulder med kamerater i Den røde armé. Derfor er det et paradoks at norske myndigheter i kjølig, byråkratisk språk i 2017 avviste at Finnmarks partisaner skulle få vår høyeste militære utmerkelse Krigskorset, mens de nå bruker store ord om takknemlighet til Russland. Gi partisanene en skikkelig, formell anerkjennelse. Se finnmarkingenes største helter, og det ville forløst fortellingen om den glemte krigen i nord.
