Kjemper mot USAs sanksjoner

USA iverksetter sanksjoner over en lav sko, og reduserer diplomatiet. Nå forsøker andre land å fri seg fra amerikanernes sanksjonsregime.

Når noe går dem imot, truer amerikanerne med økonomiske sanksjoner. De kan gjøre det fordi de kontrollerer det internasjonale finanssystemet. Men nå mener både venner og fiender at det har gått for langt.

Presidentens myndighet til å iverksette sanksjoner hviler på International Emergency Economic Powers Act (IEEPA) fra 1977, og det utøvende organet er finansdepartementets Office of Foreign Assets Control (OFAC). Merk dere forkortelsene, for de er blitt gjengangere i det internasjonal mediebildet. Siden 2000 har presidenten brukt IEEPA og OFAC til å iverksette 400 sanksjonsbeslutninger, og tallet øker raskt.

Det dreier seg ikke bare om sanksjoner mot Russland, Iran, Nord-Korea, Somalia, Venezuela, Cuba og andre land som har falt i unåde. Internasjonale organisasjoner rammes også. I de siste ukene har USA truet med sanksjoner mot Den internasjonale strafferettsdomstolen (ICC), som overveier å reise sak på grunn av mistenkte amerikanske krigsforbrytelser i Afghanistan. ICCs dommere kan bli nektet adgang til USA, få eventuelle verdier i amerikanske finansinstitusjoner frosset og bli straffeforfulgt der borte. SWIFT-systemet, som eies av 2400 banker og andre finansinstitusjoner verden over og er en nøkkel til internasjonale pengeoverføringer – trues også med sanksjoner hvis de ikke kaster ut Iran. Ett enkelt individ kan være nok: Den amerikanske pastoren Brunson, som sitter fengslet i Tyrkia, har utløst sanksjoner mot landet.

Sanksjoner iverksettes over en lav sko, nesten som en ryggmargsrefleks, mens diplomatiet blir nedgradert. Rett nok har president Trump selv gjort et fortjenstfullt diplomatisk framstøt overfor Nord-Korea, men oppfølgingen har gått i stå. Det er ikke alle i Trump-administrasjonen som tror på det diplomatiske sporet eller presidentens evne til å håndtere det, og kanskje har ikke utenriksdepartementet fått tilfredsstillende instrukser heller. I denne fasen er det i hvert fall for enkelt å skylde på koreanerne. Trump gjør heller ikke det: Henvendt til Nord-Koreas leder Kim Jong-un sier han at «vi skal begge vise at de andre tar feil», dvs. motvillige andre på begge sider. Men på ett punkt er Trump-administrasjonen enig og standhaftig: Sanksjonene må stå ved lag. Utenriksminister Mike Pompeo har nettopp bedt om et møte i FNs sikkerhetsråd for å påtale det han mener er russiske brudd på FN-sanksjonene, og kan ha rett i det.

Ting tyder på at også kineserne har økt det økonomiske samkvemmet med Nord-Korea. De har dessuten gjort det klart at de vil importere olje fra Iran i samme omfang som før, gjeninnføringen av amerikanske sanksjoner til tross, og at transporten vil skje på iranske skip. Russerne bøyer heller ikke av, og mange andre land slingrer seg for å opprettholde mest mulig handel og økonomisk samarbeid med iranerne. De aller fleste betrakter dem som illegale og illegitime, men bare noen få har kraft til å stå imot.

Rettslige krav og prosedyrer for å unngå sanksjonene blir avvist av USA. Det er makta som rår, og selv om den amerikanske andelen av verdensøkonomien går nedover er utestengelse fra det amerikanske markedet fortsatt et mektig våpen. Det samme gjelder grepet om det internasjonale finanssystemet, selv om dollarens andel av de internasjonale valutareservene avtar.

Det er dette omverdenen nå prøver å fri seg fra. Ensidige sanksjoner er dessuten en ydmykende, ovenfra-og-ned form for hersketeknikk som sjelden virker etter hensikten. Skal de ha noen sjanse til det må de kombineres med diplomati, men i Washington er diplomatiet lavere prioritert enn noen gang før. Når de på toppen av mye annet også rammer allierte land nærmest pr. diktat, slår det tilbake mot USA selv. De nye maktene i øst og sør, som holder seg til FN-paktens prinsipper om statlig suverenitet og ikke-innblanding, har aldri likt økonomiske sanksjoner. De er med på FN-sanksjoner, riktignok uten større entusiasme, men misliker de ensidige amerikanske straffeaksjonene. Nå reagerer også mange europeiske allierte med større besluttsomhet, anført av Tyskland og Frankrike. Europa greier ikke å kompensere Iran for tapet ved den amerikanske tilbaketrekkingen fra atomavtalen, men den nye sanksjonsbølgen har satt fart på reaksjonene mot den amerikanske framferden.

Motsetningene mellom USA og Europa har vokst i lengre tid. Trump har gjort mye vesen av byrdefordelingen i NATO, og har klaget på det økonomiske mellomregnskapet mellom Europa og USA, som han mener er i USAs disfavør. Tysklands utenriksminister Heiko Maas har kontret og klaget over «fake news»: Hvis man ikke reduserer regnskapet til utveksling av varer er det Europa som har underskudd, bl.a. på grunn av milliardutbyttet som europeiske datterselskap av Apple, Facebook og Google hvert år overfører til USA uten rettferdig skattlegging av utbyttet. Når sanksjonene mot Iran, på toppen v alt annet, rammer europeisk næringsliv over hodet på EU nærmest pr. diktat, går det for langt.

Da rykker spørsmålet om større europeisk autonomi opp på dagsordenen. Konkrete forslag er fremmet: Innrette betalingskanaler som er uavhengige av USA, skape et europeisk valutafond og bygge opp et uavhengig SWIFT-system. Om dem vil det være mange meninger i tida som kommer. Dessuten er EU tregt. Men kursen er satt, så det er mer i vente.