Nei, det er ikke en forutsetning for meg som kvinne i 2019 å nedprioritere barna mine for å jobbe som leder. Det er en forutsetning at vi, som del av et likestilt samfunn, stiller like store krav til mine barns far.
Både fra et overordnet samfunnsperspektiv, òg imellom.
I ditt tilsvar til kulturredaktør Cecilie Askers innlegg, publisert på bakgrunn av din kommentar på NRK ytring 12. november, svarer du at dette ikke handler om likestilling.
Det virker på meg som at du ikke skjønner at Traaseth, i sin kommentar «Her er fem ting du bør unngå å gjøre på din vei mot toppen», nettopp skriver dette fordi det stilles større krav til kvinner enn til menn, hva gjelder ansvar for familiens ve og vel.
Les også: - Kvinnebevegelsen bør ikke se barn som en kvinnefelle
Dette handler faktisk om likestilling fordi ditt innlegg, med dine graverende personangrep av Traaseth, kommer som en reaksjon på hennes råd til unge kvinner.
Og at du basert på nettopp disse rådene finner det for godt å ytre en bekymring for overklassens omsorgssvikt.
Traaseth råder unge kvinner til å unngå å ta mesteparten av ansvaret på hjemmebane, ikke fordi hun ser det som et mål å la unger «gå for lut og kaldt vann», men fordi hun vet at unge kvinner blir møtt med en grunnleggende forventning fra samfunnet rundt oss, om at du som kvinne har et større ansvar på dette området.
Hun råder derfor både unge menn og kvinner til å trene på å dele ansvaret.
Barnas beste er også i mors behov
Du vil «sette fingeren på Anita Krohn Traaseths oppfordring om å la små barn ‘gå for lut og kaldt vann’ for å komme til topplederjobben».
Her bommer du, Eystein Victor Våpenstad! Det handler i aller høyeste grad om likestilling!
Det er meg likegyldig at du proklamerer ditt positive syn på likestilling, og at du ikke skremmes av kvinnelige toppledere. Velkommen til 2019, det er en selvfølge.
Les også: SV-veteran er klar: Ettåringene mp ut av barnehagen og hjem til mor
Videre forsvarer du utsagnene dine med at du i denne sammenhengen representerer den svake part – barna.
Du peker på motstridende interesser mellom barnets behov og våre voksnes behov. Du mener det må det være lov å mene at barnets behov bør tillegges avgjørende vekt.
Jeg er helt enig med deg i det, men det er rimelig søkt å trekke parallell til det Traaseth skriver om av egne erfaringer, til barnemishandling og omsorgssvikt.
Det er patetisk at du istedenfor å legge deg flat og si unnskyld, velger å forsvare dine synspunkter i et tilsvar til Asker.
Du hevder at dette ikke handler om, Toro-poser og matpakker, men om en holdning til at det er OK, – ja til og med en forutsetning for å kunne bli leder, at man nedprioriterer egne barn på en måte som kan medføre at omsorgen blir for dårlig.
Hvem passer barna når du jobber, Mr. Sjef?
I portrettintervjuer av hvilken som helst mannlig toppleder, er det sjelden spørsmål om hvilke knallharde prioriteringer som er tatt for å ivareta både topplederjobben òg barnas behov.
Les også: Takk skal dere ha. Mansplaining var det vi trengte nå
Her må vi, kvinner, svare for oss alltid. Hvordan vi løser dette er personlig.
Du kunne valgt så mange andre vinklinger for å fremme din bekymring for barns behov i et samfunn der stadig flere sjonglerer krevende jobber med familie, men i stedet valgte du å skrive at Traaseth beskriver, «en mishandling av barn som barnevernet kan forhindre, men som barnevernet dessverre ofte ikke når frem til».
Traaseth bruker stemmen for å bane vei for de unge kvinner som kanskje og forhåpentligvis tør å velge en lederjobb i fremtiden.
Det er dessverre, slik Traaseth nettopp poengterer, fortsatt behov for å gi råd om hva ekstra som forventes av dagens unge jenter.
Mangfold er god samfunnsøkonomi
Paradoksalt nok trenger samfunnet vårt flere kvinnelige toppledere. Med denne vinklingen, ikke bare i din kommentar på NRK ytring 12. november, òg i ditt tilsvar til Asker, bidrar du til å bygge oppunder den vrangforestillingen mange har, om at ansvaret for våre barns behov, i større grad ligger hos mor.
Asker trekker frem verdien av mangfold fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. Når du reduserer Askers poeng til et spørsmål om hva som vektes viktigst av barns grunnleggende behov for god omsorg, eller mer rikdom og overskudd på bunnlinjen, styrker det igjen min antakelse om at du ikke forstår hvorfor Traaseth ser seg nødt til å dele erfaringsbaserte råd.
Empirien sier oss at mangfold i ledergruppa, både hva gjelder kjønn, alder og bakgrunn, fører til bedre avkastning. For å komme dit, må vi ha flere kvinner inn i ledergrupper og styreverv.
Skal vi få til det, kan vi ikke akseptere utdaterte holdninger som du reflekterer i din, etter hvert avpubliserte, artikkel. Og det er med denne vissheten Traaseth skriver sine råd til unge kvinner – og også deres menn.