Jeg lover!

Bestemor kaster ingenting. Mamma kaster like lite.

Den åpenbare ulempen med det, er at vi har egne rom fylt med rosemalte gyngestoler, hodeløse Barbier og trofeer fra løkkecupen i 1996. Men vi har også et velfylt klesskap. I feriene kikker jeg gjennom tre generasjoners forlagte klær for å se om noe har blitt kult siden sist. Denne juleferien har jeg svinset rundt i mammas silkegenser fra 90-tallet, bestemors gamle ullkåpe og en turkis kjole hun brukte som trettiåring. Det fikk meg til å tenke:

Vi bruker så fryktelig mye klær! Det er bare 6 prosent av budsjettet vårt som går til klær og sko (i 1958 brukte vi dobbelt så mye), men for disse pengene får vi 10,4 kilo klær i året. Plaggene du har på deg er like billige som ribba du spiste i jula og har mest sannsynlig skap mye ødeleggelse på sin ferd til ditt velbehag. Vi vet at det finnes lykkelig gris og tekstilarbeidere, men hvordan kan vi vite hvor varen kommer fra?

Før jul leste vi om HM-ansatte i Kambodsja som jobber for tre kroner timen, tolv timer om dagen. De færreste kan leve av lønna si. HM er verken alene eller verst i klassen. Gina Tricot, KappAhl, Carlings, Dressmann - alle selger de klær produsert under lignende forhold. I bomullslandet India jobber over 400.000 barn på spreng for å lage klær til deg og meg, ifølge en oversikt fra International Labour Rights Forum. Mange blir syke av sprøytemidlene, midler som igjen forurenser tusenvis av liter grunnvann i land vannkrig kan få et negativt fortegn. Disse barna burde ha vært en helt annen plass, nemlig på skolebenken.

Inntil klærne hos de store kleskjedene får egne merkelapper der det står under hvilke forhold de er produsert, skal jeg holde meg til bruktklær og noen utvalgte kvalitetsplagg. Truser og sokker får bli det lille unntaket. Som forbruker har jeg mye makt. Den velger jeg å bruke i 2013.

ingeborg.huse.amundsen@dagsavisen.no