En kronikk om angivelig statlig rasisme (”Hvem tror du at du er?” 30.11.2010) knyttet til en farget professors møte med norsk utlendingsforvaltning har utløst mange kommentarer. Mye av kritikken mot kronikken har dreiet seg om at den er basert på et spinkelt kildegrunnlag, at forholdene som omtales, er bagatellmessige, og at det er for lettvint å fremsette rasismeanklager. En annen, og etter min mening viktigere, innvending er at kronikken gir de ansatte i utlendingsforvaltningen – og ikke en innvandringspolitikk vi nesten alle støtter – skylden for det ublide møtet med samfunnet vårt mange utlendinger utvilsomt fra tid til annen opplever.
I likhet med andre vestlige land fører Norge en innvandringspolitikk som har til hensikt å holde fargede mennesker fra fattige land ute. Og dette er selvfølgelig institusjonalisert statlig rasisme. Men det er en form for rasisme vi nesten alle, meg selv inkludert, støtter. Blir det ikke da for enkelt, ja nærmest hyklerisk å henge ut de ansatte i utlendingsforvaltningen, altså personer som stenger ute mennesker vi nesten alle vil at skal stenges ute, for at folk som kommer hit, til tider blir dårlig behandlet? Burde vi ikke være glade for at de ansatte i utlendingsforvaltningen utfører et arbeid de fleste av oss er glade for at vi slipper å utføre, men som vi nesten alle vil at noen skal utføre? Er ikke behandlingen av folk som kommer hit, bare en konsekvens av den asyl- og innvandringspolitikken vi fører?
De ansatte i utlendingsforvaltningen må daglig forholde seg til et stort antall personer som prøver å omgå et regelverk vi andre har satt dem til å håndheve, de opplever at folk lyver, de blir presentert for forfalskede dokumenter, etc. Ville ikke de aller fleste av oss under slike forhold bli skeptiske i forhold til personer vi antok hadde til hensikt å omgå regelverket, kreve en annen dokumentasjon fra sorte enn fra hvite personer, reagere negativt om vi trodde noen fremla et forfalsket dokument, eller lignende? Skal vi gjøre hverdagen til de ansatte i utlendingsforvaltningen enda vanskeligere ved å anklage dem for rasisme om de ikke utøver en eksemplarisk likebehandling vi knapt finner noe annet sted i samfunnet?
De aller fleste av oss er tilhengere av å holde mennesker fra visse deler av verden ute. Da bør vi være ærlige nok til å innrømme at dette ikke bare fører til at folk blir ulikt behandlet når de kommer hit, men også – dette er selvsagt langt mer graverende – til at personer med behov for asyl blir avvist. De som synes dette er uakseptabelt, bør arbeide for en annen asyl- og innvandringspolitikk, ikke henge ut mennesker som utfører et arbeid vi har satt dem til å utføre, som rasister.