Hvordan design kan redusere smitte

Karius og Baktus-effekten er et fantastisk redskap til å begrense smittespredningen, nå som de skandinaviske samfunnene er i ferd med å åpnes opp.

«Det er utrolig hvor autoritære dere er i Skandinavia», sa en amerikansk kollega halvt beundrende, halvt kritisk etter et nettmøte for noen uker siden. «Vi er ikke autoritære», korrigerte vi ham. «Vi er solidariske».

Skandinavia har vært stengt siden starten av mars. Det er uten sidestykke hvor langt vi som privatpersoner og forretningsfolk har vært villige til å strekke oss for å bidra i dugnaden. Vi har stått i ensomhet, stress og økonomisk usikkerhet for å passe på hverandre. 

Les også: «Smittsomme sykdommer er ikke «sosialt nøytrale» eller «den store utjevner av ulikhet»

Men en og en halv måned er lenge. Som en bekjent spøkte, «vi har alle blitt dømt til fengsling». Hun er advokat, så hun får være unnskyldt sin tørre humor. For det er sant at hver og en av oss har vært i husarrest. Noen av oss med medfanger, andre i isolasjon.

Og nå viser besluttsomheten tegn til å svekkes.

«Danskene begynner å vise tegn til mental utmattelse», fortalte professor Michael Bang Petersen til Berlingske. Det gjelder nok oss alle her i Skandinavia. Atferdsvitenskapen beskriver det som «Behavioural Fatigue». Det betyr at vi blir kognitivt utmattet, etter å ha utført en krevende eller ubehagelig oppgave over lengre tid. Våre mentale ressurser til å overholde de strenge kravene blir svekket, og vi begynner å senke kravene til oss selv og andre.

Vi glemmer ting som å sprite hendene før, under og etter en tur på butikken. Vi går litt tettere inntil folk vi kjenner på gaten, fordi det er godt med litt nærkontakt. Vi glemmer sosial avstand, og flokker oss sammen med andre foreldre på lekeplassen.

Det er bare menneskelig. Vi gjør det ikke for å være vrange, men fordi vi etter ukevis med press er slitne. Og det setter vår evne til å følge myndighetenes anbefalinger ut av kontroll. Det betyr at statsministrene ikke lenger kan stole på at vi føyer oss, bare fordi vi får beskjed om det på nok en pressekonferanse. Vi har ikke nok bensin på tanken til å etterleve det.

Men siden coronaviruset ikke har blitt mentalt utmattet, hvordan kan vi unngå å bli det?

En vei å gå er gjennom bøter. Det er allerede introdusert flere steder i Europa, og er en effektiv atferdsregulator – så lenge vi er helt sikre på at vi faktisk får bot med en gang vi bryter reglene. Ellers virker det ikke. Siden politiet ikke har ressurser til å være alle steder, hele tiden, og vi ikke har lyst til å leve i et overvåkingssamfunn a la det sovjetiske Øst-Berlin, er nok ikke det den mest bærekraftige løsningen.

Les også: «Sikrer vi ikke læreplass til de som skal ut i lære kan de negative konsekvensene bli svært store»

En annen mulighet er psykologi og atferdsdesign. Her er et eksempel:

Forestill deg at det står en skål på bordet, med et klistremerke på som sier «inneholder giftig cyanid». Ville du spist fra skålen? Mest sannsynlig ikke. Men tenk litt over hvor pussig det er at du også ville vært motvillig til å spise av den, selv om det var du selv som like før skrev «inneholder giftig cyanid» på et klistremerke og satte det på en helt ren og sterilisert skål.

Det gir ikke mening, men det er menneskelig. Atferdsforskere kaller det «Object Contagion», men vi kan kalle det «Karius og Baktus-effekten». Det betyr at objekter som utløser en ubevisst følelse av avsky (for eksempel tanken om å spise gift) kan «forurense» vår oppfatning av noe annet (en skål vi vet er ren og aldri har vært i nærheten av cyanid).

Karius og Baktus-effekten er et fantastisk redskap til å begrense smittespredningen, særlig nå som de skandinaviske samfunnene er i ferd med å åpnes opp.

Det er nemlig dører overalt som skal åpnes. De er designet for at vi skal interagere med dem. Dørhåndtak, som vi skal dytte, trykke eller vri, er en effektiv måte å spre virus fra person til person. Smittespredning via dørhåndtak i seg selv er ikke noe nytt. Vi har alle sett skilt på toalettdører, f.eks. på Danskebåten, som oppfordrer oss til å unngå smitte ved å ikke ta på håndtaket med bare hender.

Problemet er, at de fleste slike oppfordringer ikke har noen effekt i det hele tatt. For de fleste er det å åpne en dør en ubevisst handling, og ikke noe vi tar oss tid til å tenke over. Vi kjører med automatgir, og stopper ikke opp for å lese detaljerte instruksjoner eller advarsler. Vi åpner bare døren. 

Handlingen er overstått lenge før vi blir oppmerksomme på et skilt. Så skilt med informativ tekst er ikke den beste måten å få folk til å endre automatiske vaner.

Det finnes en mye bedre måte å håndtere problemet med dørhåndtak: Visuelle virkemidler.

Det er Karius og Baktus-effekten i full vigør. Henger du et skilt med bilder av virus i stedet for tekst på dørhåndtaket, så trenger man ingen tenkepause. Du får en øyeblikkelig reaksjon.

Evolusjonen har nemlig finjustert vår primitive hjerne til å registrere farer og reagere raskt. Vi hopper vekk fra grenen på bakken, fordi hjernen vår i et millisekund trodde det var en slange. Vi synes kjeks som ligger ved en tampongboks er mindre appetittlige. Og det krever seriøs overtalelse for å spise av den rene skålen med cyanidskiltet på, selv om vår bevisste hjerne vet at skålen er helt ren.

Ut fra et overlevelsesperspektiv gir det mening. Hvorfor risikere noe, når det krever så lite å være på den sikre siden?

Da går vi heller med hjelm og knebeskyttere.

Virusskiltene her har den samme effekten. Hjernen vår ser virusene, og reagerer automatisk med avsky. Vi har ikke lyst til å ta på dørhåndtaket. Hvis vi likevel tar på det med bare hender, i stedet for med genserermet, får vi et mentalt bilde av å ta på noe infisert, akkurat som cyanidskålen.

Det er denne reaksjonen vi vil ha i disse corona-tider. Det er grunnen til at vi gikk sammen om å designe disse håndtaksskiltene. De er laget slik at du kan printe dem ut og henge dem på dine dørhåndtak.

Hvis du har mulighet, må du gjerne også sette en flaske håndsprit ved siden av.

Det hjelper forhåpentligvis med å regulere vår atferd mer enn bøter, påbud og skriftlige skilt kan gjøre. For hjernene våre har så stor avsky for smitte, at bare det å henge opp bilder vi assosierer med noe ekkelt eller farlig, skaper en reaksjonskjede som forhåpentligvis kan hjelpe oss å unngå det ekte, livstruende viruset.