Hvor var du?

22. juli var ikke en sportsbegivenhet.

«Hvor var du da Brå brakk staven?» Det er slik vi er vant til å høre «Hvor var du»-spørsmålet. Spalten oppsto i Dagbladet etter den dramatiske stafetten for 30 år siden, da skiløperen fra Melhus på sisteetappen klenget litt for mye på konkurrenten Aleksandr Zavjalov. Det var ski-VM, det var Oslo, det var Holmenkollen og det var lille, snille Norge mot store, stygge Sovjetunionen. Og gullet ble delt. For de fleste var svaret enkelt: Benket foran TV-en i stua. Stafetten ble en sportshistorisk begivenhet, som vi fortsatt vender tilbake til i nostalgiske øyeblikk og «hvor var du»-spørsmålet har blitt en artig gimmick. Forfatteren Henrik Langeland har spunnet sitt store flerbindsverk, som startet med romanen «Verdensmestrene» (2010), rundt den nasjonale, formative begivenheten 25. februar 1982.

«Hvor var du 22. juli?» VG spør sine lesere. NRK spør. I likhet med mange andre aviser og nettsteder. «Hvor var du 22. juli?» Spørsmålet etterlater en emmen smak. Det bringer med seg malplasserte konnotasjoner - den ironiske lettheten, som gir assosiasjoner til en «happening», en invitasjon til å fortelle morsomme, mimrende «husker du»-aktige anekdoter. Det vil muligens komme en tid da spørsmålet vil oppleves mindre støtende, men det er mange år til. 12 måneder har snart passert. Men for noen, som ikke trenger å tenke seg om når de hører spørsmålet «Hvor var du 22. juli?», er det som om dagen var i går. Ordvalg, referanser og klangbunn betyr noe. Når VG.no og TV 2 betegner sin dekning av minnemarkeringen 22. juli som en «satsing», attpåtil med utropstegn («Også VGTV satser stort!»), gir det uheldige assosiasjoner. Det kan satses på en sportsbegivenhet, men ikke på ettårsmarkeringen for et terrorangrep og en massakre.

«Hvor var du 22. juli?» er et ekskluderende spørsmål, myntet på dem som kan besvare det uanfektet og med distanse. Du stiller ikke et «hvor var du»-spørsmål til noen som var på Utøya eller i regjeringskvartalet. Du vil ikke ha et «jeg ble beskutt av Anders Behring Breivik» eller «jeg lå brorparten av dagen i narkose» eller «jeg ventet hjemme, i stua i Moss, på en telefon som aldri kom». Du stiller ikke et «hvor var du»-spørsmål til ofrene, pårørende og etterlatte etter 22. juli - dem minnemarkeringen om åtte dager er laget for. Vi vet hvor de var, vi vet at de hadde det vondt, vi vet at de nettopp har vært gjennom en opprivende rettssak og vi vet at mange av dem fortsatt er i dyp, altoppslukende sorg. Du stiller heller ikke spørsmålet til båtheltene fra Utstranda og Utvika, du stiller det ikke til politibetjentene, helsepersonellet eller brannmennene, eller til hotellbetjeningen på Sundvollen, eierne av Utvika camping, eller til ansatte i Justisdepartementet, eller til tilfeldig forbipasserende i regjeringskvartalet. Du stiller det ikke til noen som virkelig ble berørt av 22. juli.

På «Min22. juli.no», som VGs nettside heter, forteller nordmenn om hvor de var den fredagen og hvordan de reagerte. De fleste var på ferie, ofte i utlandet. De fikk en tekstmelding. De så det på Facebook. Eller på nyhetene. Og reagerte med sjokk og vantro. Historiene er oppriktige, medfølende og uten flåseri, men mellom linjene merker man en lengsel etter å være offer, eller å putte andre i offerrollen (type «jeg kjenner noen som vanligvis er i Oslo», «bursdagen min ble ødelagt», «det var forferdelig vanskelig for meg å bearbeide nyhetene»). Og ut fra ett perspektiv er det riktig. Vi er alle offer. 22. juli er et nasjonalt traume. Ut fra et annet perspektiv er ofrene færre. De er begrenset til to geografiske områder (regjeringskvartalet/Utøya) og de fleste springer ut fra ett politisk miljø (AUF/arbeiderbevegelsen).

Vi må lære oss å leve med begge perspektivene. De er begge legitime og sanne. Men de kan ikke sidestilles. Og majoritetens redsel, sorg og traumebehandling kan ikke konkurrere med minoritetens, uten at de virkelige ofrenes tap og erfaringer relativiseres eller i verste fall reduseres til artige anekdoter. Når «eierskapene» kolliderer, må majoriteten vike. Spørsmålet om Utøyas framtid er en slik diskusjon. AUF-leder Eskil Pedersen har snakket om «å ta Utøya tilbake», mens noen etterlatte vil at øya i Tyrifjorden skal bli en minnelund og at AUF må finne seg et annet sted å ha sommerleir. Dette er en debatt mellom dem dette angår, som vi andre, inkludert traumeeksperter (som anbefaler ungdomsorganisasjonen å vente med avgjørelsen) og tidligere AUF-ledere («terroristen vinner hvis AUF-sommerleirene på Utøya avvikles»), skal være forsiktige med å ha bastante meninger om. Det egner seg avgjort ikke for en «Hva mener DU Utøya skal brukes til?». Søndag 22. juli 2012 vil gi rom for kollektiv og individuell sorgbearbeiding, men vi bør ikke glemme at «vårt kollektive traume» skyldes at det er 77 individer som ikke kan motta, eller besvare, «hvor var du»-spørsmålet.