Debatt

Hvor synker Arbeiderpartiet?

Man har for lenge siden fjernet seg fra Martin Tranmæls idealistiske tankegang.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hvis Arbeiderpartiet skal ha noen mulighet til å berge et synkende skip, må de erkjenne at noe har vært – og – at noe er grunnleggende galt. Det gjør de ikke. Det viktigste spørsmålet de bør ta tak i er: Finnes det en rød tråd i partiets maktspill – fra Martin Tranmæl til utskjellingen av Jan Bøhler?

Det finnes nemlig forklaringer på Arbeiderpartiets synkende oppslutning.

Ledelsen i Arbeiderpartiet må lese seg opp på sin egen historie. Å lese biografier, som er skrevet av sine egne, er ikke nok. Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Trygve Lie og Gro Harlem Brundtland har til sammen skrevet titalls bøker om partiets historie, men de har alle holdt tilbake informasjon.

Selv er jeg historiker og har brukt de siste fire årene på å skrive boka «Arbeiderpartiets maktspill». Nedenfor kan du lese litt om historien som ikke Arbeiderpartiets ledere har hatt særlig lyst å skrive om.

Martin Tranmæl ble generalsekretær i Arbeiderpartiet i 1918. Fra denne tid og frem til han gikk av som redaktør i Arbeiderbladet i 1949, ble partiet styrt av noen få personer.

Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Oscar Torp og noen kamerater dro ofte på hyttetur.

Gjerne på hytta til Gerhardsen, «Kristi Rolighet», som fortsatt ligger ved Dælivannet i Bærum. Partiet ble styrt av «dem som var med på hyttetur, og de som ikke var det».

Trygve Bratteli var for eksempel ikke en del av «Gutteklubben grei». Uttrykket «noen av oss har snakket sammen», var en del av hverdagen. Sitatet ble visstnok første gang kjent etter krigen, men det er liten tvil om at det var noen få personer som bestemte alt.

Det var for eksempel Martin Tranmæl som stod bak strategien av «statsministerkuppet», sommeren 1945, da Einar Gerhardsen ble statsminister. Gerhardsen presset Johan Nygaardsvold utover sidelinjen.

En av de mektigste personene i Arbeiderpartiet, under og like etter krigen, Trygve Lie, avslørte i sin bok «Hjemover» i 1957, at Gerhardsen var tiltenkt å bli statsminister allerede i 1942–1943. Gerhardsen opplevde sin fangetilværelse på Grini i høsten 1944 frem til 7. mai 1945, som et langt landsstyremøte i Arbeiderpartiet.

Her kunne de forberede dagene etter 8. mai 1945; «da frigjøringen brøt løs».

Les også: «Folk flest skal slippe billigere unna»

Mens «Gutteklubben grei» hadde styrt Arbeiderpartiet frem til 1945 var det «Gerhardsendynastiet» som på denne tid overtok. I perioden 1945 til 1965, i partiets gullalder, bygget Einar Gerhardsen opp en ny kameratgjeng bestående av sin egen familie og noen venner. Da Rolf Gerhardsen ble valgt til leder for Oslo Arbeiderparti, skrev LO-formann Konrad Nordahl i sin dagbok:

Dermed har Einar Gerhardsen fått plassert sin familie på alle strategisk viktige punkter. Han selv er formann i DNA og statsminister. Werna (kona) er medlem av formannskapet og bystyret i Oslo og medlem av skolestyret. Rolf Gerhardsen(bror) har en ledende stilling i Arbeiderbladet og er formann for AOF-foreningen i Oslo.

Rolfs svoger, Nils Hønsvald, er formann i stortingsgruppen og er en lydig tjener for Einar Gerhardsen.

Det er på denne bakgrunn at man også kan forstå at Einar Gerhardsen gjorde omtrent hva han ville. Historiker Jens Arup Seip uttalte at «Hvis noen skal dø, kan Einar Gerhardsen skyte».

Det gjorde Gerhardsen flere ganger.

Han ydmyket Johan Nygaardsvold i 1945 og «Gubben» endte som en bitter mann. Det samme skjedde med Oscar Torp da han som statsminister i 1955 fikk ordre av Einar Gerhardsen om å gå av. I forbindelse med skandalen av Kings Bay-saken i 1962, som faktisk førte til at Regjeringen Gerhardsen mistet makten i fire uker, presterte landsfader Gerhardsen å plukke ut en uskyldig syndebukk; Harry Lindstrøm.

Prosessen mot byråsjef Lindstrøm var så ille at Reiulf Steen noen år etterpå kalte det et justismord. Steen sammenlignet Gerhardsens og pressens anklager mot Lindstrøm med en av de største internasjonale skandalene noensinne, nemlig Dreyfus-saken i Frankrike.

Med Tranmæls hytteturer og Gerhardsens dynasti utviklet Arbeiderpartiet seg til å bli et oligarki.

Et fåmannsvelde. Denne kulturen ble videreført med Gro Harlem Brundtland, som er datter av Gudmund Harlem og Jens Stoltenberg, som er sønn av Thorvald Stoltenberg. Så kan man understreke: Dette var til Thorbjørn Jaglands store fortvilelse. Man kan si hva man vil om Jaglands politiske evner, men han ble en stemme som tok opp kampen mot holdningene, mot kulturen av «at noen av oss har snakket sammen».

En kamp han måtte tape.

Jens Stoltenberg innrømmet selv i sin egen bok «Min historie», fra 2016, side 216, at han brukte tre muldvarper: Jan Erik Larsen, Bjarne Håkon Hanssen og – ja, hvem andre enn Jonas Gahr Støre. Disse tre leverte VG og Dagbladet negativ informasjon om Torbjørn Jagland.

Stoltenbergs rådgiver på denne tiden, Marianne Aasen, skriver i en mail til undertegnede i forbindelse med utgivelsen av min bok, «Arbeiderpartiets maktspill»:

«Han stoppet ingen. Men han var ikke motoren».

Les også: «Det er fornuftig at Ap demper seg i skattepolitikken»

Tenk det: Jonas Gahr Støre, muligens vår kommende statsminister, fungerte som muldvarp for å støtte Stoltenberg i den nådeløse maktkampen mot Thorbjørn Jagland.

De siste årene er det liten tvil om at personlig karriere går foran hensynet til partiet. Man har for lenge siden fjernet seg fra Martin Tranmæls idealistiske tankegang. Mens velgeroppslutningen om sosialdemokratiske partier ute i Europa mer eller mindre har kollapset, er Arbeiderpartiet i ferd med å justere ambisjonsnivået: å bli Norges største parti.

Det er kun mulig om ledelsen i partiet leser sin historie – og erkjenner at noe er fundamentalt galt.

De siste fire linjene i min bok, som ble sendt til trykking 15. september så slik ut: Skal man driste seg til å gi et råd til Arbeiderpartiet må det være at man forsøker å ta vare på personer som Jan Bøhler.

To uker senere, samme dag som lanseringen av boka var klar, 1. oktober, forlot Jan Bøhler Arbeiderpartiet og meldte seg inn i Senterpartiet.

Mer fra: Debatt