Vilde Graff Senje skriver 10. oktober i Dagsavisen om problematisk seksualundervisning. Hun har rett i at mange lærere ikke har fått den kompetansen de fortjener for å kunne gi relevant undervisning om seksualitet, men hennes framstilling er misvisende på flere måter.
Senje bruker den tradisjonelle betegnelsen «seksualundervisning» og viser til de to kompetansemålene som gjelder for naturfag. Seksualitet behandles imidlertid både i samfunnsfag, KRLE og naturfag, og betegnelsen «undervisning om seksualitet» er blitt mer vanlig og er mer dekkende for å vise bredden i feltet.
Temaene som Senje savner i undervisningen, som porno og seksuell trakassering, hører hjemme i samfunnsfag. I den gjeldende læreplanen står det blant annet at elevene etter 4. klasse skal kunne samtale om «tema knyttet til seksualitet, grensesetting, vold og respekt», og at de etter 7. klasse skal kunne «gi eksempler på hvordan kjønnsroller og seksualitet blir framstilt i ulike medier og diskutere de ulike forventningene det kan skape».
Dette siste målet er etter mitt syn en åpenbar invitasjon til blant annet å tematisere porno.
Senje peker på at ungdommer bruker internett, og særlig porno, som kilde til å lære om sex, og hun er bekymret for at skolens undervisning ikke evner å tilby andre perspektiver. Hun kan ha mye rett i det. Men hennes bekymring er delvis basert på at hun kun tar utgangspunkt i undervisningen i naturfag, som altså ikke er ment å dekke disse temaene.
Spørsmålet om hvordan skolen kan eller bør behandle porno, kan imidlertid ses som en god illustrasjon på skolens dilemma.
Hva er egentlig poenget med undervisning om seksualitet? Skal skolen først og fremst vektlegge kunnskap og beskyttelse, eller skal undervisningen også bidra eller oppmuntre til utprøving og nytelse?
Skolens opprinnelige undervisning om seksualitet var såkalt «forplantningslære». Men allerede i læreplanen fra 1960 ble det understreket at elevene skulle «lære å se åpent og naturlig på dette livsområdet.» Hensikten var altså ikke bare å gi informasjon for å hindre uønskede graviditeter, undervisningen skulle også gi elevene et åpent og naturlig syn på seksualitet.
Her er det en spenning mellom begrensning og åpenhet som tydelig kom til uttrykk da prevensjon ble et aktuelt tema. I læreplanen fra 1974 understrekes det at «praktisk veiledning i prevensjon skal ikke høre med til grunnskolens lærestoff». Senere kunne elever i særskilte tilfeller få veiledning i bruk av prevensjon, men først fra 1997 skulle alle elever få veiledning i bruk av prevensjonsmidler. En restriktiv holdning til å undervise om prevensjon kan ses som et uttrykk for at skolen ikke ønsket å legitimere sex utenfor forpliktende rammer.
Spørreundersøkelser indikerer at det ikke er noen enkle svar på hva elever ønsker når det gjelder undervisning om seksualitet. Jeg tror imidlertid økt tydelighet omkring de spenningene som ligger innebakt i undervisning om seksualitet, vil være bra.
I utdanningsmyndighetenes føringer på dette feltet, og i fagsamtaler i lærerutdanningene og i lærerkollegier, kan det være nyttig å tydeliggjøre hva som er hva; hvilke deler av undervisningen skal primært bidra til økt kunnskap, beskyttelse og tilbakeholdenhet? Og når handler undervisningen i større grad om å utvikle elevenes seksuelle kompetanse med tanke på aktørskap og nytelse? Når dette sauses sammen blir det uklart både for lærere og elever hva som er poenget med undervisningen.
Når det gjelder porno, som ofte framheves som et særlig utfordrende tema for skolens undervisning, mener jeg at skolen bør bidra til at elevene utvikler det som kan kalles «porno leseferdighet», av det engelske begrepet «porn literacy». Det er fåfengt å predike at elever skal holde seg helt unna porno. Derfor bør skolen heller bidra til at elevene kan utvikle en type tolkningskompetanse som gjør at de også, ved siden av å la seg fascinere, kan «lese» hvilke ulike forestillinger om kjønn, seksualitet og makt som kommer til uttrykk innen porno.