Debatt

Hva er det som skjer, bro?

Hvis TV-seriene «17» og «18» er urealistiske og ikke representative, hvordan er det, da. Fortell!

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Hva er det som skjer, NRK?» spør Amir Shaheen, i et VG-innlegg tidligere denne måneden, hvor han refser ungdomsseriene «17» og «18». Han er skuffet over det han ser, og synes ikke seriene fremstår realistiske. Jeg har sett begge seriene, og forstår at enkelte med minoritetsbakgrunn kan oppleve seg stigmatisert. Jeg var selv kritisk da jeg så de første episodene av «18», og tenkte at den fremsto som en slags oppskrift på rekruttering av utsatt ungdom til en kriminell løpebane.

Seriene tematiserer ung identitetsforvirring, fattigdom, vold, trøblete familieforhold, gjengkriminalitet, rus, press, vennskap, kjærlighet og «snitching» (hva enn noen sier eller gjør, si ingenting). Den voksende snitchekulturen er et tema som også serien «Lik meg», for de litt yngre ungdommene, beskjeftiger seg med i siste sesong. NRK er på ballen med å ta tak i en samfunnsutvikling som er i ferd med å bre om seg helt ned i barneskolen. De nevnte seriene viser tydelig den vanskelige øvelsen det kan være å vokse opp med ulike forventninger, normer, roller og regler innad i familien, i vennegjengen, på skolen og i samfunnet for øvrig. Legg til det parallelle universet, sosiale medier, som kompliserer alt som er vanskelig nok fra før ytterligere.

Karakterene og det de står i kunne vært hentet direkte ut fra skolen hvor jeg selv jobber som rådgiver og lærer, og flere andre skoler jeg har fått kjennskap til gjennom jobben min.

Jeg vet ikke hvor NRK henter kildene og informasjonen sin fra, men tenker at programskaperne må ha gjort svært god research. Antakelig har noen tatt sjansen på å fortelle om de faktiske forholdene, eller snitche, som andre vil kalle det. Jeg antar at de i tillegg har snakket med ansatte i skolen, barnevernet, politiet og andre samfunnsinstitusjoner som er tett på ungdomsmiljøene i Oslo.

Shaheen skriver; «Uansett hvor mye research dere gjør så vil dere aldri vite eller kjenne på den følelsen av å bli undervurdert, eller den følelsen av at du ikke kommer deg noen vei i livet, eller hvordan det er å vokse opp i et vanskelig hjem, eller hvordan det er å vokse opp i en verden hvor du blir dømt ut ifra hvor du kommer fra eller hvilken hudfarge du har.» 

Uten å undergrave at det fremdeles foregår undervurdering og stigmatisering på grunn av hudfarge, er det å vokse opp i et vanskelig hjem som regel et resultat av langt flere sosioøkonomiske og individuelle faktorer. Ungdom fra vanskelige hjem har alle hudfarger, men som regel til felles at familien har et eller flere sosiale problemer. Det ene avløser ofte det andre og får ringvirkninger for hele familien - ikke minst barna. Noen bor trangt og søker seg ut om kvelden, andre får nesten ikke gå ut i det hele tatt. Noen lever alene eller blir tatt hånd om av barnevernet. Mange trenger og søker jobber uten å få napp. Noen får i tillegg en rolle som bindeledd mellom foreldre som ikke snakker norsk og storsamfunnet – en rolle de ikke er modne for eller burde ha. Om man har lite å tape fra før, er det lett å forstå at vennskap, tilhørighet, nye statussymboler, penger og anerkjennelse i «feil gjeng» for enkelte kan friste mer enn en hverdag preget av nye nederlag og ensomhet.

Legg til en bolig- og skolepolitikk som fører til en opphopning av ungdom med sosiale problemer, slik vi for eksempel ser i «18», og som i dagens system fører ungdommene med de tyngste sekkene og de laveste karakterpoengene til de samme skolene. Dermed forsterkes også skillelinjene, enten man tillegger det hudfarge, kaller det valgfrihet eller et fattigdomsproblem. Fellesskapet forsterkes i noen miljøer negativt og ytterligere av at ingen, for alt i verden, tar sjansen på å begå dødssynden det bokstavelig talt kan være å snitche. Og her er vi nettopp ved kjernen av problemet. For Shaheen, som kritiserer seriene og kaller dem urealistiske i Norges største avis, han vil heller ikke snitche:

«Hverken jeg eller mine kompiser ville fortalt dere sannheten, eller gitt dere den ekte innsikten om hvordan det virkelig er, fordi vi kjenner dere ikke», skriver Shaheen.

Hvordan er det, egentlig, Shaheen? Få med deg kompisene dine og lag en annen type serie som kan gi oss innsikten du etterlyser. Skriv andre bøker enn «Tante Ulrikkes vei». Anerkjenn og bidra til at flere velger studier som kvalifiserer til jobber i barnehage, skole, barnevern, politiet, NAV og helsevesenet. For vi trenger et større mangfold og flere rollemodeller de unge kan identifisere seg med og lære av. Vi trenger at flere og andre ungdommer enn de som føyer seg pent inn i rekken av generasjon prestasjon også forteller sine historier.

For hvem andre enn de som er modige nok til å si fra skal ellers mene noe om samfunnsutviklingen og gjøre noe med den? Eller vi som daglig ser og jobber med dette, og som hver dag går på jobb med et genuint ønske om å gi unge som sliter et håp om en fremtid og en følelse av et «vi» og ikke et oss og dere?

Mer fra: Debatt