Ifølge Douglas Adams’ humoristiske science fiction-bok «Haikerens guide til galaksen» er svaret på meningen med livet, universet og alt det andre tallet 42. Dette er kalkulert frem av en datamaskin over 7,5 millioner år. Svaret er selvsagt like absurd som resten av Adams’ univers. Man kan ikke regne seg frem til meningen med livet, universet og alt det andre. Det betyr ikke at vi ikke kommer til å prøve. Med «big data» og kunstig intelligens kan vi få en ny informasjonsideologi som er like utopisk og farlig som alle andre religioner og ideologier som mener de har funnet selve Svaret på hvordan et samfunn skal se ut.
I den dystopiske fremtidsfilmen «I, Robot» fra 2004 møtte vi roboter som tjener menneskeheten, styrt av en overordnet kunstig intelligens. Filmen er basert på en novelle av science fiction-forfatteren Isaac Asimov, som også skrev «Robotikkens tre lover». Første lov er at en robot må aldri skade et menneske, eller gjennom uvirksomhet tillate at et menneske blir skadet. Andre lov krever at en robot må følge anvisningene gitt av mennesker, unntatt anvisninger som bryter med første regel. Den tredje loven krever at en robot skal beskytte sin egen eksistens, med mindre dette bryter med regel nummer en eller to. Logikken i hierarkiet var ment å beskytte menneskene fra de fysisk mer sterke og, etter hvert, smartere robotene.
I filmen deduserte en sentral intelligens seg frem til en nulte lov – nemlig at roboter aldri skal skade menneskeheten, eller gjennom uvirksomhet tillate at menneskeheten kommer til skade. Den nulte loven flyttet fokus fra individet til det kollektive fellesskapet. Når den kunstige intelligensen ble bevisst på at menneskeheten var i ferd med å ødelegge planeten reagerte robotene i henhold til prinsippene. De kunne ikke gjennom uvirksomhet tillate at mennesker gjennom våre frie valg, ødelegger oss selv og planeten vi bor på. Fordi robotene var allestedsnærværende, og brukte det samme internettet til å kommunisere som mennesker, så kunne de effektivt sette i gang sanksjoner mot menneskeheten. Informasjons- og bevegelseskontroll blir raskt innført og håndhevet.
Overfør så dette til nåtid og våre liberale demokratier som har som intensjon å beskytte individet mot krenkelser fra andre individer og krenkelser fra staten selv.
Staten skal aldri skade et enkeltindivid eller gjennom uvirksomhet tillate at et enkeltindivid blir skadet. Staten skal følge de demokratiske retningslinjene enkeltindividene gjennom valg gir den, med unntak av hvor slike retningslinjer bryter med regel nummer 1. Staten må beskytte sin egen eksistens, med mindre dette bryter med første og andre lov.
Men hva gjør staten når individene ikke vet sitt eget beste? Kan staten da gjennom uvirksomhet tillate at enkeltindivider blir skadet? Eller skal staten sørge for å ta vare på individene etter beste evne – også når dette bryter med grunnleggende menneskerettigheter og individuell frihet?
Våre liberale demokratier er avhengige av at politikere balanserer vårt behov for stabilitet og trygghet med våre grunnleggende friheter. De to verdiene utfordrer hverandre, og mange synes det er en balansegang mellom de to. Men frihet er ikke ytterpunktet i en liberal rettsstat, men en del av selve kjernen. Trygghet er ikke nødvendigvis et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, undergraves først frihetene og dernest selve tryggheten.
Utgangspunktet for en liberal rettsstat er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene.
Det skapes over èn billiard bytes data hvert eneste minutt. Den enorme mengden med data gjør det mulig å koble informasjon på en slik måte at vi får ny innsikt i kompliserte sammenhenger. Det kan gjøre oss i stand til å løse store samfunnsutfordringer, samt bruke verdens ressurser smartere og bedre. Det er ingen tvil om at dette gir oss muligheter vi skal og bør bruke. Samtidig må vi være klar over at vi som mennesker er mer enn summen av de dataene som finnes om oss. Selv om all informasjon som finnes på individnivå om meg – medisinsk, genetisk, arv, sosioøkonomisk bakgrunn, utdannelse og jobb – tilsier at jeg kom til å ta en retning i livet, så er det fullt mulig at jeg velger en annen. Vi har allerede nå en tendens til å se på enkeltmennesker som fanger i sin egen sosioøkonomiske bakgrunn, ute av stand til å velge på tvers av samfunnets forventninger. Det til tross for at det er slike valg, mennesker som velger på tross av samfunnets forventninger, som har brakt verden fremover.
Teknologien skal tjene oss, ikke omvendt. Kanskje det er bra at vi har fått en digitaliseringsminister som ikke er på Facebook, og som forstår verdien av personvern i et stadig mer sammenkoblet samfunn. Samtidig må vi bruke de mulighetene teknologien gir oss til å løse de utfordringene vi står overfor.