Gigantenes kamp

Dette året får Netflix seriøs konkurranse på nettet av Disney. Hvilken nettgigant som vinner kampen er ikke så interessant. Prisen er det uansett vi som betaler.

Det er en ny amerikansk invasjon på gang, og Norge er et av første målene. Vi er kjent som en nasjon av velvillige betalere for underholdning på nett, blant de flinkeste til å kjøpe strømming på nettet i verden. Vi har pengene, bredbåndet, teknologien hjemme. Det er viden kjent i den internasjonale TV-bransjen. Det var ikke tilfeldig at Netflix begynte sitt strømme-eksperiment utenfor USA med «Lilyhammer». De hadde fått med seg TV 2 Sumos tidlige suksess med TV-strømming.

 

Til høsten kommer Disney med sin egen strømmetjeneste, omtalt som Disney Play og Disney+. Den skal by på underholdningsgigantens enorme arkiv av egenprodusert underholdning, fra «Avengers: Endgame» til «Snehvit». Alt Disney har laget på èn tjeneste – det lukter global suksess. Halvparten av oss abonnerer på strømmetjenester allerede, men det er alltid plass til flere. Disney, sier du? Få den på!

 

Netflix har ventet på konkurransen fra Hollywood, og fragmenteringen av underholdningstilbudet som vil komme. At alle vil selge sine egne greier. Det er derfor selskapet brukte 13 milliarder dollar (!) på innhold i fjor. Netflix må klare seg på egne bein når Disney – og de andre store produsentene på sikt – legger underholdningen sin på egne plattformer. Disney-eventyret har ikke en lykkelig slutt for alle. Konkurransen blir tøff. I fjor sommer kjøpte AT & T opp Time Warner (som favner Warner Bros, HBO, DC Universe og mye mer) for 270 milliarder kroner. De vil også lage strømmeplattform for TV og film, samme marked som Apple, Amazon, Facebook Watch og YouTube også vil ha en andel av.

 

Amerikanernes planer har vakt bekymring i store kulturnasjoner som Storbritannia og Frankrike. Det er allerede flere briter som abonnerer på Netflix og amerikanske strømmere enn på tradisjonell betal-TV. Konkurransen har fått britiske kringkastere til å reagere. BBC, Channel 4 og ITV har planer om en felles plattform. De er verdensledende selskap innen TV-produksjon, men frykter likevel en amerikansk invasjon.

Det bør NRK også, og (de utenlandske) eierne bak TV 2, TVNorge og Viasat. I kampen om strømmemarkedet blir vi knøttsmå. Når giganter braker sammen, er det de minste det går hardest utover. Nå er det ikke nytt av små kulturnasjoner møter press utenfra, men den nye konkurransen om TV-vanene og TV-tida vår innebærer enda tøffere tider for norsk kultur, norske fortellinger, norsk språk. Våre hjemlige strømmetjenester byr på norsk underholdning, men kan bare drømme om å vinne kampen om oppmerksomheten vår i møte med giganter. For hver «Heimebane» og «Neste sommer» vil det dukke opp nye «Stranger Things»-snakkiser, «Game of Thrones»-suksesser, superhelter og «Star Wars»-spin offs.

Problemet er at amerikanske milliardkonsern ikke er spesielt opptatt av kulturnasjonen Norge. Kulturen, språket, fortellingene våre på TV-skjermen er det egentlig NRK som har ansvaret for, rent formelt. NRK hadde 280 millioner kroner å lage TV-drama for i fjor. Norsk filminstitutt (NFI) 489 millioner kroner til produksjon av norsk film. Netflix satte av 8 milliarder dollar til egne TV-serier og filmer i 2018. Noe av det var var av høy kvalitet også, men når vi klikker rundt på nett etter noe å se er kvantiteten også årsaken til at Netflix lett vinner TV-kvelden.

 

Hvor mange serier ligger det egentlig ute på Netflix nå? Det vet vel knapt gründer Ted Sarandos selv. Akkurat nå er det åtte norske TV-serier ute på Netflix. Det er ikke mange, men faktisk flere enn de er på Viaplay. I myriaden av gamle filmer er det drøyt 15 norske på Netflix, 22. juli-filmen ikke medregnet. At du må lete lenge etter norske filmer og TV-serier på strømmerne er ikke rart, de har liten internasjonal appell. For tre år siden var det mellom tre og fem prosent norskandel på Netflix, HBO Nordic og Viaplay, ifølge NFI. Det året omsatte strømmetjenestene allerede for 2 milliarder kroner i Norge, forteller en rapport fra Menon Economics.

 

At Netflix er i ferd med å lage en norsk dramaserie monner ikke, ei heller at HBO Nordic er i gang med sin første norske. Amerikanernes satsing på noen timer norsk drama har mest med ønsket om goodwill å gjøre. Strømmerne har hentet ut millioner skattefritt her i landet siden 2011, alt mens norske kulturministre har sittet på gjerdet. At norske film- og TV-produsenter har ventet i årevis på myndighetene har ikke fått Solberg-regjeringen til å gjøre noe som helst.

 

Kulturminister Trine Skei Grande kan faktisk ta grep som utveier maktforholdet noe. Et krav til amerikanerne om 30 prosent norsk innhold, slik EU vil, vil hjelpe litt. Tyskland og Belgia har allerede gjort det Netflix og HBO frykter, og innført en avgift på virksomheten deres. Vi kunne faktisk gjort det samme her hjemme. Det hadde gitt norske produsenter minst 60 millioner kroner i året. I stedet skyver kulturminister Skei Grande – som hennes to forgjengere – tiltakene foran seg gang på gang, og skylder på et direktiv om lineær-TV og strømmetjenester som EU jobber med. Hvorfor Norge må vente på dette AMT-direktivet er uforståelig. Regjeringens taktikk er å se vekk fra det som foregår på TV-skjermene våre.

 

Det har svekket NRK og vår film- og TV-produksjon i år etter år, på samme tid som kampen om oppmerksomheten vår har blitt hardere og hardere. NFI har en filmpott på 2013-nivå. Resultatet av den blåblå politikken kom i forrige uke – en svært svak filmvår med bare seks norske filmer premiereklare.

Den enkleste måten er å skattlegge de store for å hjelpe de (nasjonale) små. Så spørsmålet er hvorfor kulturministeren somler. Når BBC frykter Netflix og Disney, hva skal vi forvente at NRK klarer å stille opp med?

 

Det er kulturministerens ansvar å styrke norsk kultur og språk, at den norske fortellingen når fram til publikummet sitt i en digital virkelighet. Til nå har Trine Skei Grande vært mest opptatt av å sikre nordmenn tilgang til norske Netflix når vi er ut landet.

 

Snakk om å velge sine kamper med omhu.