Nyheter
Fundamentalisme og ekstremisme som to sider av samme sak
Alle ekstremistiske bevegelser av ulik politisk og/eller religiøs art er samtidig fundamentalistiske og totaliserende. Fundamentalismen uttrykker en utilfredsstilt lengsel etter en klar, motsetningsfri og uproblematisk identitet.
Annonse
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Fundamentalismens evighetsperspektiv er en kontrast til samtidskulturens fragmenterte tidserfaringer hvor sammenhengen mellom fortid og fremtid er begrenset til en ekstrem opptatt av øyeblikket eller nuet. Det er ikke den gradvise forandring som er fundamentalismens mål, men den totale forvandling gjennom revolusjonær omveltning som et fullstendig hamskifte fra en angivelig falsk til en ekte eller autentisk værenstilstand og samfunnstype.
Fundamentalistiske bevegelser er antidemokratiske av natur fordi de ikke under noen omstendighet aksepterer forskjeller som kommer til uttrykk i demokratiets mangfold av ytringer og verdipluralisme. Fundamentalismen uttrykker en totaliserende diskurs med noen sterke grensedragninger omkring noen bestemte «sannheter» som ikke skaper noe rom for annet enn foreskrevne handlinger. Eliminering av den demokratiske tvilen og i ytterste instans de som er bærere av den, blir en plikt for den fundamentalistiske troende.
Fundamentalismens ufravikelighet og rettroenhet låser mennesker fast i skjematiske tros- og handlingsmønstre. Ikke den ringeste tvil karakteriserer den rettroende samtidig med en forakt for annerledestenkende, tvilere og meningsmotstandere. Den religiøse fundamentalismens prosjekt er frigjøring i fra den sekulære verdens angivelige moralske urenhet og forfall.
Antimodernismen er karakteristisk for fundamentalister. Antimodernismen er for eksempel en idealisering hos de islamske fundamentalistene av profeten Muhammeds liv og kalifatet som styringsform. Kalifatet har en sentral betydning i islamsk historie og blir regnet som den ideelle styreformen for den muslimske verden fra profeten Muhammed døde i 632 og offisielt fram til 1924 da det osmanske kalifatet ble avskaffet av den tyrkiske lederen Atatürk (kilde: Wikipedia).
Hos nazistene uttrykte antimodernismen en idealisering av en forestilling om den ariske rasens overlegenhet og en mytisk og svunnen arisk gullalder som blant annet lå til grunn for planen om å skape et arisk tusenårsrike hvor ariene eller germanere (tyskere, nordiske folk) skulle være verdens rettmessige herskere. Fundamentalistene bruker tapsfølelsen, offerposisjonen og outsiderposisjonen for hva den er verdt. For nazistene var tapet etter 1.verdenskrig og den ydmykende Versailles-traktaten, noe som gjorde Tyskland til en pariakaste blant nasjonene og en outsider. Samtidig ble tapsfølelsen etablert av Hitler og nazistene gjennom å hamre inn hos det tyske folk hvilket offer den tyske nasjon var blitt som følge av krigserstatninger som måtte betales og den angivelige jødiske sammensvergelsen (av indre og ytre fiender) mot Tyskland avført av det internasjonale bankvesenet og verdens nasjoner.
Taps og offerfølelsen er en parallell til de islamske militante fundamentalistene. De fremstiller muslimene som ofre og tapere og spesielt er USA og Israel sammen med den øvrige vestlige verden fiender som nekter muslimer og islam den rettmessige plass i verdensaltet.
