Fortsatt bistand til middelklassen?

Norsk vannkraftbistand bidrar i liten grad til fattigdomsreduksjon. Det ville imidlertid en solcellesatsing ha gjort. Erik Solheim må snu og satse på småkraftverk på landsbygda heller enn den norske vannkraftlobbyen.

Det meste av norsk energibistand har vært en støtte til rike og middelklassen i sentrale strøk i mellominntektsland med rike vannressurser. Lite har tilfalt fattige på landsbygda. Erik Solheim har det siste året gjentatt at grønn energi er nøkkelen til fattigdomsbekjempelse. Derfor var forventningene om et linjeskifte høye da den nye stortingsmeldingen «Mot en grønnere utvikling» nylig kom. Men bortsett fra et solcellepanel på forsiden er det lite i meldingen som tyder på at regjeringen vil satse annet enn smuler på solenergi og annen ny fornybar energi. Vinnerne er fortsatt norsk vannkraftlobby.

En rekke evalueringer har slått fast at norsk kraftbistand i liten grad bidrar til fattigdomsreduksjon. Bistanden er giverorientert og tar ikke hensyn til mottakerlandenes egentlige behov. Via SN Power har Norge frontet storskala vannkraftverk, som ofte har enorme sosiale omkostninger, og det kan ta opp mot 15 år før anlegget er klart og strøm kan leveres.

Solenergi er løsningen. Solstrøm kan leveres i løpet av få uker og er godt egnet på landsbygda. Et dramatisk prisfall som følge av blant annet finanskrisen, parallelt med forventet økning i olje- og gasspriser, gjør at solenergi nå framstår som langt mer fordelaktig enn tidligere. Små lokale kraftstasjoner er for mange den eneste veien til elektrisitet, fordi det ikke er økonomisk lønnsomt å bygge ut det sentrale nettet mer enn 120 km fra kraftstasjonen, eller hvis bebyggelsen er spredt.

En femtedel av verdens befolkning (1,4 milliarder) – mangler tilgang til elektrisitet. I Afrika sør for Sahara bor 4 av 5 på landsbygda, og bare 14 prosent av disse har elektrisitet. Til tross for en rekke elektrifiseringsprogrammer spår Det internasjonale energibyrået (IEA) at denne andelen vil synke, som følge av langsom utbygging av elnett og befolkningsvekst. IEA mener derfor at det meste av elektrisitetsutbygging fram mot 2030 vil være i form av små nettløse enheter og mininett – ikke store kraftverk i sentrale strøk. Dette er også konklusjonen i en ny rapport fra Framtiden i våre hender om suksesser og utfordringer innen landsbyelektrifisering i Afrika og Asia.

Tilgang til energi er en forutsetning for å nå FNs tusenårsmål om å utrydde ekstrem fattigdom og sult. Erstatning av miljøskadelig parafin og diesel med solenergibaserte løsninger vil i tillegg til å redusere klimagassutslipp bidra til bedre inneklima og bedre helse. Ifølge WHO dør om lag to millioner kvinner og barn hvert år som følge av innendørs røykskader. Tilgang til strøm gir rent pumpevann og er en forutsetning for vaksinasjons- og helsearbeid. Helseaspektet må derfor tas med i en kost/nytte-beregning. Elektrifisering har stor betydning for befolkningens utdanning, og for økt produktivitet i landbruket. Ved å redusere byrdene av husarbeid gis et sterkt bidrag til likestilling mellom kjønnene, og gatelys gir trygghet. Elektrisitet genererer også en rekke nye arbeidsplasser innen småindustri, bidrar til økt levestandard og at folk blir boende på landsbygda og ikke flytter inn til overfylte slumbyer.

Solheim har hatt klokkertro på store kapitalinvesteringer i næringsliv og statsapparat i utviklingslandene, og at velstandsøkning i middelklassen vil «trickle down» på de fattige. Riktignok er de fattigste landene blitt rikere det siste tiåret, men klasseskillene og ulikhetene har økt mange steder, og de aller fattigste er blitt hengende etter. Derfor bør vi heller tenke en «trickle up»-effekt.

«Vi må vinne kampen mot fattigdom og for miljøet samtidig,» sa Erik Solheim da stortingsmeldingen ble lansert. Jeg håper han mener alvor, og ikke fortsetter å kjøre det meste av pengene inn i storskala vannkraftprosjekter, men også satser på småkraftverk på landsbygda og solenergiprosjektene i lutfattige Mali i Afrika og Madra Pradesh i India – som Norad har til vurdering.