Forbudsdebatten virker

FNs vedtak om et folkerettslig forbud mot atomvåpen har skapt nytt engasjement omkring nedrustning, både blant vanlige folk og politikere. Det er helt nødvendig når den faktiske situasjonen er at faren for at atomvåpen kan bli brukt, er større enn noen gang før.


Kombinasjonen av flere autoritære ledere, økt opprusting med utvikling av nye og farligere våpen, økt internasjonal spenning, økt antall konflikter – er bokstavelig talt eksplosiv. Klimaendringene vil ikke bidra til færre konflikter i årene som kommer. Tidligere nedrustningsavtaler som f.eks. INF-avtalen om mellomdistanseraketter som president Trump vil si opp, er nettopp blitt til når den internasjonale spenningen har vært så stor at mange har sett at det er nødvendig å handle.

I en slik situasjon sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide i Dagsavisen i dag at debatten om atomvåpenforbudet ikke bringer oss nærmere nedrustning, men bare øker polariseringen. Er det grunnen til at hun foreslår at bevilgningene til opplysningsarbeid for fred skal strykes fra statsbudsjettet? Nei til atomvåpen vil gjerne bidra til mindre polarisering og en opplyst debatt. Vi støtter sterkt regjeringas arbeid for verifikasjon for nedrustning. Det er viktig at Norge beholder og utvikler sin kompetanse her. Men verifikasjon av nedrustning betinger jo at det finnes nedrustning. Verifikasjonsarbeidet aleine bringer oss ikke nærmere målet om en atomvåpenfri verden, og er i hvert fall ikke i motsetning til å slutte seg til et atomvåpenforbud.

Både ICANs egen rapport og regjeringens konkluderer med at det ikke er juridiske problemer knyttet til en norsk tilslutning til NATOs atomvåpenforbud. Det handler om politisk vilje. Dermed blir skillet klart mellom de som er forsvarere av atomavskrekkingspolitikken som Nobelprisvinner Beatrice Fihn fra ICAN kaller «å true med massemord av sivile», og de som mener at atomvåpnene gjør verden mer usikker. De som er mot atomvåpenforbudet har ikke noe annet alternativ enn fortsatt atomavskrekking.

Det finnes i dag ingen alternativ strategi for nedrustning, enn atomvåpenforbudet. Også Nei til atomvåpen vet at forbudet ikke vil gjøre verden atomvåpenfri over natta. Formålet er å marginalisere atomvåpnene som samme måte som vi ser at det ikke lenger gir status å ha biologiske våpen, kjemiske våpen eller klasebomber for å nevne eksempler på andre våpen som er forbudt. Røykeloven innførte et forbud, man sa ikke som regjeringa sier om atomvåpen: Først skal vi vente til alle har sluttet å røyke på restauranter, deretter vil vi vurdere et forbud.

Norge har handlingsrom også som NATO-medlem. En mulighet er å signere atomvåpenforbudet og på den måten signalisere til det store flertallet av verdens land, at vi står sammen med dem. Hvis man er redd for det Søreide kaller alenegang i NATO, kan vi vente med å ratifisere avtalen til andre NATO-land gjør det samme.  Norge har en tradisjon som en fredsnasjon. Da bør vi ikke stille oss utenfor flertallet av verdens land som ønsker et forbud mot atomvåpen.

 

Lars Egeland, nestleder i Nei til atomvåpen