De fleste av oss har såpass med antenner at vi merker at vi ikke er ønsket. Selv om vi kanskje opplever at vi har noe å tilby, forstår vi signalene, og forlater stedet. Man vil jo ikke være en som tvinger seg på.
Det ville ikke Equinor gjøre på Australias sørkyst heller, sa de. Da de først fikk ferten av olje i Australbukta, var ydmykheten på plass. De ville bare bore hvis de var ønsket der. Kanskje det er lukta av olje som har trigget grådigheten, eller bedøvet sansene nok til at de ser ut til å trosse de negative signalene, og bli værende. Eller så var ydmykheten et spill.
Miljøvernere har sammenlignet Australbukta med Lofoten. Det anslås at 85 prosent av artene i Australbukta ikke finnes andre steder i verden. Det er sjøløver, hvithai, flere delfinarter og andre truede pattedyr, som man frykter vil lide dersom Equinor får sette i gang sin aktivitet. Lokalbefolkningen, fiskere, turistnæring og urfolk frykter for at livsgrunnlaget deres kan tilsøles av oljeprosjektet til Equinor. Frykten er lett å forstå.
Equinor har ønsket å bore i Australbukta i mange år. I 2013 kjøpte de 30 prosent av BPs letelisenser. Planen er nå å starte boring i 2020. BP utredet blant annet konsekvenser av oljesøl, og trakk seg ut etter at søknaden om boring var blitt avvist to ganger. The Guardian kunne avsløre at BPs beregninger viste at eventuelt oljesøl ville kunne ramme den australske kysten langt mer enn man først hadde trodd. Også Chevron har forlatt åstedet.
«Hur ska jag kunna veta det, när jag aldri har försökt?» Det er kanskje lærdommen fra Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe som har satt seg i hodene hos toppene i Equinor. Den lille jenta som hopper inn i enhver utfordring uten å vite konsekvensene, blir gjerne trukket fram som en inspirasjon. Det er bare det at Equinor ikke er ei lita jente. De skal være et ansvarlig energiselskap (ikke oljeselskap, visstnok). De mener selv at de kan bore i Australbukta uten stor risiko. Men når vi vet at andre selskaper har trukket seg unna, blant annet etter å ha utredet risikoen for oljesøl, er det vanskelig å tro at Equinor kan bore så risiko- og smertefritt som de hevder.
Konflikten med miljøvernere har vart lenge. Protestene har økt, blant annet etter at Equinor la fram en 1.500 siders miljøplan. Hvis planen er å unngå å tvinge seg på, må man sørge for å være ønsket, har de kanskje tenkt. Equinor har holdt over 130 møter med ulike organisasjoner og lokale aktører. Tanken var kanskje at motstanden ville stilne bare selskapet viste fram hva de mener de kan tilby folk i lokalområdene.
Å lese Equinors rapport er nesten som å lese en feriebrosjyre: 1361 jobber. Inntekter tilsvarende tre Royal Adelaide Sykehus (det største offentlige sykehuset i Sør-Australia) per år. I tillegg lover Equinor oljeboring med det laveste utslippet av CO2 i bransjen. Kan man takke nei til dette?
Equinor har lang tradisjon for å beskytte miljøet, skriver de. Når de i tillegg sier at de støtter klimamålene i Parisavtalen, og viser til hvordan de i Norge skal ha fått til at olje- og gassindustrien drives side om side i harmoni med både fiskerinæring og turisme, så burde australierne kanskje være overbevist? Alle er åpenbart ikke det. Under emneknaggen #fightforthebight har det strømmet på tusenvis av negative kommentarer til selskapet i sosiale medier, særlig etter at miljørapporten ble lagt fram.
Hva gjør du hvis noen ber deg gå, selv etter du har lagt fram alt du kan tilby? Da er det på tide med en ny strategi: «Dere har misforstått»-strategien: «Dessverre ser vi at mange av disse er påvirket av kampanjemateriell på nettet, som gir et svært feilaktig inntrykk av prosjektet, spesielt risikoen for et alvorlig oljeutslipp og eventuelt konsekvensene av dette. Det er synd at slik misvisende informasjon har ført til unødvendig frykt», uttalte Erik Haaland, talsmann for Equinors internasjonale virksomhet, til VG tirsdag. Han mener miljøvernorganisasjoner og aktivister har bygd motstanden på de aller verste skrekkscenarioene.
De skulle være så transparente som mulig, sa de. Da er det fort gjort å bli gjennomskuet. Det er til sjuende og sist australske myndigheter som skal ta beslutningen om boring i Australbukta. Ifølge The Guardian har Equinor flere lobbyister på saken, for å få støtte til boringen.
Alt tyder på at Equinor vil presse seg på, tross motstand fra lokalbefolkningen. Det er et ganske usjarmerende syn, som rammer både Equinor og Norges omdømme. Da hjelper det lite å love gull, penger og jobber, og late som om man vil gi tilsvarende det man tar.