22. JULI: Gjorde selve nærheten til de grufulle handlingene 22. juli at vi som samfunn gikk videre for fort? spør kronikkforfatteren, og viser til spørsmål om vi styrte unna viktige debatter om gjerningsmannens ideer i vår iver etter ikke å gi ham forlenget oppmerksomhet. FOTO: BRIAN CLIFF OLGUIN

Fellesskap i terrorens tid

Det store flertallet både kan og må stå samlet mot hat og dogmatiske, ekskluderende verdenssyn.

I motsetning til det man kan få inntrykk av i debatten om debatten, kan «vi» – det store flertallet – enes om mye, deriblant at vi står samlet i kampen mot ekstremisme. Det greide vi å få til i rosetogene for fem år siden, og det kan vi fortsette å få til også nå som 22. juli-rosene har tørket inn.

I kjølvannet av terrorangrepene den 22. juli 2011, skrev jeg om «fragmentering i terrorens tid». Budskapet var at stigmatisering og fiendebilder skaper og forsterker fragmentering. Som så mange andre den gangen, oppfordret jeg til å stå samlet, også etter at rosene var tørket inn.

22. juli-rosene tørket inn. Siden har vi dessverre sett flere, om enn mindre, blomsterhav i Oslos gater: utenfor Frankrikes ambassade, Belgias ambassade, USAs ambassade. De har vært symboler på sorg og samhold med de berørte. Så har også disse rosene tørket inn – enn så lenge, må en dessverre legge til, for terrorens tid er ikke forbi.

Terrorangrep, uansett hvor og uansett hvem som står bak, setter fellesskapet på prøve. Samtidig blir vi mer oppmerksomme på nettopp dette fellesskapet. Terror får oss til å se på oss selv i møte med noen som er villige til å ty til vold og ekstreme handlinger. Vi spør oss om hvem «vi» er, hvem vi ikke er, og kanskje aller viktigst: hvem vi vil være. Og 22. juli var intet unntak.

Vårt svar som samfunn ble et symbol på samhold og fellesskap. Ved å stå sammen ville vi vise gjerningsmannen at vi var mange. Vi ville minnes de døde, og vise vår solidaritet med de etterlatte, overlevende og pårørende. Vi ville vise at han ikke fikk det som han ville: han fikk ikke ta fra oss vår frihet, vårt demokrati og vårt samhold.

Siden den gang har jeg forsket på samfunnets reaksjoner på 22. juli. Det at Aftenposten, Dagbladet og Dagsavisen publiserte hele 356 kronikker relatert til angrepene i de påfølgende tre årene, gir en viss pekepinn på interessen i samfunnsdebatten. De fleste av disse ble skrevet det første året, til og med rettssaken og Gjørv-rapporten. Etter det har det blitt mer stille.

Selv om vi hører og snakker mindre om 22. juli, er det likevel en dag som ikke blir glemt. Det har vært tydelig i møte med de 61 personene jeg har intervjuet. Noen av disse har jobbet tett på etterdønningene av 22. juli, og inkluderer politikere og samfunnsdebattanter. De fleste er vanlige mennesker som ikke har måttet forholde seg til angrepene i sine daglige liv. I sine refleksjoner om den samfunnsmessige responsen på 22. juli har de tenkt høyt, diskutert og stilt spørsmål.

Noe av det som har blitt aller tydeligst for meg i intervjuene, er meningsmangfoldet i det norske fellesskapet. I dette fellesskapet kan mennesker som opplever seg som en del av det samme «vi», ha svært ulike oppfatninger – også om Norge etter 22. juli.

Et spørsmål som mange av informantene tok opp, var hvordan vi som samfunn ville reagert dersom gjerningsmannen hadde vært islamist. Flere, både blant de med og uten innvandrerbakgrunn, uttrykte at de var lettet da det viste seg at det ikke var tilfelle. Noen var redde for at fellesskapet ville ha slått sprekker i et slikt tenkt scenario. Andre så fellesskap som noe «iboende i det norske», og håpet og trodde at samholdet ville ha vært sterkt også da.

Men gjorde dette samholdet og den sterke følelsen av fellesskap at vi ikke tok innover oss utenforskapet? Vi var stolte av et Norge som sto samlet i rosetog og fakkeltog. Likevel har studier vist at ikke alle ønsket å delta i, eller følte seg ønsket i, de store fellesskapsmarkeringene. Kanskje er dette et tema for ettertanke. Eller kanskje er det helt naturlig. Som en informant påpekte: «Med all fellesskapstenkning er det alltid en fare for at noen faller utenfor. Men i et demokrati er det heller ikke et mål at alle offentlige handlinger skal dekke alle. Det ville vært et totalitært samfunn».

Fellesskap omfavner lettere det som er i umiddelbar nærhet, fysisk eller følelsesmessig. Når det skjer i Belgia og Frankrike, får vi ekstra nyhetssendinger hele dagen og natta. Når det skjer i Irak eller Indonesia, blir det en kort nyhetssak på Dagsrevyen. Det dreier seg om nærhet og distanse. Men gjorde selve nærheten til de grufulle handlingene 22. juli at vi som samfunn gikk videre for fort? Noen av informantene satte spørsmålstegn ved om vi styrte unna viktige debatter om gjerningsmannens ideer som del av bredere strømninger i samfunnet i vår iver etter ikke å gi ham forlenget oppmerksomhet.

Har vi fått en mer åpen eller lukket samfunnsdebatt? Der enkelte mente at det er noen debatter vi ikke har våget å ta, mente andre at samfunnsdebatten har blitt mer åpen og nyansert. Og så er det de som skulle ønske at vi bare kunne gå videre: «Er vi ikke litt ferdig med 22. juli, da?».

Meningsmangfoldet innbefatter også temaet innvandring. Det finnes de som er bekymret over endringene innvandring medfører: for økonomien; for norske gener; for den kristne kulturarven. Men det betyr ikke nødvendigvis at de er imot all innvandring. Andre ser på innvandring som en berikelse, men det betyr ikke nødvendigvis at de ikke ser utfordringene. Tvert imot pekte de aller fleste på både muligheter og utfordringer de så ved innvandring.

I motsetning til det man kan få inntrykk av i «debatten om debatten», ser folk altså stort sett ikke verden i svart – hvitt. Og det er rom for uenigheter og ulike perspektiver i det store norske fellesskapet.

Enda mer enn for fem år siden er jeg derfor sikker på at fellesskap må være en del av løsningen i terrorens tid. Det dreier seg om et sterkt fellesskap der det store flertallet står samlet mot hat og dogmatiske, ekskluderende verdenssyn. Vi har ikke råd til alternativet: at ekstremister på ytterfløyene forsterker hverandre og bidrar til økt oppslutning på hver sin side.