Norge bidro underkant av 390 millioner kroner i bilateral bistand til Etiopia i 2015. I en rekke år har samarbeidet vært tett, og bistanden meget stor. Høyre, og daværende opposisjonspolitiker Ine Eriksen Søreide kritiserte i sin tid den rødgrønne regjeringen skarpt for å utfordre Etiopia for lite på grove menneskerettighetsbrudd. Denne form for kritikk er nå borte.
Da tidligere statssekretær Jøran Kallmyr ved et besøk i Addis Abeba i februar sa at Etiopia hadde politisk og økonomisk stabilitet, hadde det vært en bølge av demonstrasjoner i Oromo-regionen helt fra November 2015. Den internasjonale menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch sa at regimets sikkerhetsstyrker skjøt rett inn folkemengder, og drepte mange. Mange av ofrene var unge studenter. Demonstrasjonene, som opprinnelig var mot myndighetenes annektering av landområder rundt hovedstaden Addis Abeba , dreide seg etter hvert om alle drapene, massefengslingene og mangel på demokratiske rettigheter for Oromofolkegruppen. Den andre virkelig store folkegruppen i Etiopia, Amharene, gjorde felles sak med Oromoene, og opprøret skjøt fart.
Fra November 2015 til sommeren 2016 anslo HRW at 400 mennesker var blitt drept etter å ha demonstrert mot myndighetene, tusenvis var arrestert. Helgen rundt 6. August gikk folk massivt ut i gatene og demonstrerte i både Oromo-regionen og i Amhara- regionen. Bare denne helgen mente Amnesty International at i underkant av 100 mennesker ble drept.
Lørdag 3. september brøt det ut brann i Kilinto høysikkerhetsfengsel utenfor Addis Abeba. Øyenvitner så tykk svart røyk velte opp fra bygningene og hørte at skuddsalver ble avfyrt. Videoer av den svarte røyken begynte å florere på nettet. Mange av de viktigste politiske opposisjonslederne sitter fengslet i Kilinto, blant annet den mest kjente av dem alle, Bekele Gerba. Først flere dager dager etter brannen, har myndighetene innrømmet at det skal være 23 døde. Andre kilder knyttet til opposisjonen baserer seg på telling av omkomne på likstuene, og sier 68 døde. Ingen, heller ikke familiene til de savnede, har fått vite hvem som er døde og hvem som har overlevd. Dette skaper stor uro og et sterkt raseri i store deler av befolkningen i Etiopia.
Det har vært stille fra norske myndigheter rundt Etiopia under krisen, slik det også har vært fra andre land, men 9. August skrev utenriksminister Børge Brende på twitter: "Concerned by reports of protesters killed in Ethiopia. Government should involve opposition in talks/dialogue and allow peaceful protests."
Talen fra vestlige land om Etiopia om brudd på menneskerettigheter er preget av utpreget tilbakeholdenhet, og til tider en tilsynelatende naiv tiltro til at representanter for det etiopiske lederne mener det de sier når de snakker om å imøtekomme noen krav fra opposisjonen, eller når de gir forsikringer om å undersøke enkelte lokale tjenestemenn, som har vært voldelige mot demonstranter. Men det finnes ingen naivitet her, vesten vet etter mange rapporter fra HRW og Amnesty International alt om de systematiske drapene, voldtektene, fengslingene og torturen. De har også sett bildene av likene. Bakgrunnen for tilbakeholdenheten og den tilsynelatende tiltroen er at amerikanske myndigheter har valgt seg Etiopia som alliert på det Afrikanske Horn, en alliert som ikke minst er viktig militært i kampen mot terrororganisasjonen Al Shebab.
Spørsmålet er om amerikanerne, vesten og Norge har forregnet seg ved så uforbeholdent å satse på et regime, som i hovedsak kun representerer en folkegruppe i Etiopia. Et regime som har sikret sin makt de siste 25 årene ved knebling av ytringsfriheten, fengsling av opposisjon og omfattende menneskerettighetsbrudd.
Noen etiopiere sier at det nå er for seint med dialog mellom dagens makthavere og opposisjonen. De som har sittet med makten har mistet all troverdighet ved den ekstreme volden mot demonstranter, og nå kanskje ved å ha myrdet opposisjonens politiske ledere i Kilinto fengsel. Jeg har ikke kunnskap til å vurdere om det er for seint med dialog. Men spørsmålet reiser seg, hvorfor har ikke vesten på alvor forsøkt å presse regimet på menneskerettighetssituasjonen eller på demokratiutvikling tidligere? Det blir hevdet at om Beleke Gerba nå dør, så vil millioner reise seg i raseri. Regimetilhengerne vil klamre seg til makten og privelegiene de har opparbeidet seg, og forsvare seg med vold. Mange flere etiopiere diskuterer nå åpent væpnet kamp på en helt annen måte, enn bare for noen måneder siden. Kanskje vesten nå vil få en etiopisk borgerkrig i fanget? En ny krig å flykte fra.