Debatt

Et skole-eksempel

Utdanning lønner seg. Ikke minst for sleipe skoleeiere.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi har vel alle opplevd det, at politikerne vedtar en eller annen lov vi ikke er helt enig i. Det kan dreie seg om alt fra redningsvestpåbud og dieselforbud til freding av ulv og innføring av avgift på plastposer. De fleste ansvarlige, voksne mennesker vil likevel forstå at man må følge landets lover. Også dem du ikke liker. Du kan eventuelt jobbe politisk for å endre dem, eller argumentere mot dem i det offentlige ordskiftet. Dette kaller vi sivilisasjon.

Det motsatte vil være å bryte lovene, enten fordi man ikke er enig i dem, eller fordi man kan tjene mye penger på det. Eller begge deler. Dette kaller vi kriminalitet.

I dag holder Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité åpen høring i den såkalte Westerdals-saken. Bakgrunnen for saken er en stor avsløring av avisen Dagens Næringsliv i fjor høst. Der kom det fram at skolekonsernet Anthon B. Nilsen hadde kunnet levere en fortjeneste på 100 millioner kroner til sine eiere, til tross for at det er forbudt å ta ut utbytte fra skoler som får statsstøtte. Disse pengene skal, som det heter i loven «komme studentene til gode». Dette konsernet, som det er fristende å kalle Heldige Anthon, eier blant annet reklame- og medieskolen Westerdals i Oslo. Hittil har skolekonsernet fått krav om å tilbakebetale 56 millioner kroner de har fått i statsstøtte. Det kan bli mer. I tillegg har Kunnskapsdepartementet anmeldt konsernet til Økokrim.

I sine svar til kontrollkomiteen viser kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (Høyre) stadig til et ekspertutvalg som evaluerte finansieringen av private høyskoler i 2014. I dette ekspertutvalget satt blant annet Anthon B. Nilsens økonomidirektør Kjell Hallbing (han har så vidt vites ingenting med Morgan Kane å gjøre). Hallbing argumenterte mot et forbud mot utbytte og fortjeneste på privatskoler. Et slikt forbud, mente han, kunne føre til at eiere som var uenige i bestemmelsen, ville finne på diverse krumspring for å omgå regelverket og finne en eller annen måte å melke institusjonen på. I et vedlegg til rapporten fra dette ekspertutvalget, peker advokatfirmaet Kluge og konsulentbyrået BDO på flere grupper som er særlig i risikosonen for å la seg friste til å ta ut ulovlig utbytte. Blant annet «personer som har manglende forståelse for et system som ikke tillater premiering gjennom kommersielle insentiver».

Da ekspertutvalgets rapport ble sendt på høring, svarte Anthon B. Nilsen at de var helt enige i utvalgsmedlem Hallbing (altså sin egen økonomidirektør) i at «private aktører må kunne heve avkastning på investert kapital». Westerdals skrev i sitt høringssvar at skolen var prinsipielt imot forbud mot utbytte. Og advarte om at for strenge regler «kunne lage grobunn for ikke ønskede tilpasninger hvor norsk regelverk har få eller ingen virkemidler».

Nå jobber altså Kunnskapsdepartementet, kontroll- og konstitusjonskomiteen og Økokrim med å finne ut av om Anthon B. Nilsen og Westerdals har drevet med uønskede, og muligens ulovlige, tilpasninger for å hente ut penger de ikke skulle hatt. Penger selskapene fikk tak imens deres representant satt i en offentlig ekspertgruppe og argumenterte mot loven fordi folk ville komme til å omgå den hvis den var for streng.

Denne saken er et utmerket eksempel på hvordan privatisering og såkalt konkurranseutsetting truer et grunnprinsipp i velferdsstaten. Det prinsippet går ut på at offentlig finansiert velferd, enten det dreier seg om skoler, helsetilbud, eldreomsorg eller andre ting, skal komme brukerne til gode. Når offentlige midler sluses via et privat selskap til, la oss si et aldershjem, forventer vi at pengene skal ende opp som et godt og trygt tilbud til aldershjemmets beboere. De skal derimot ikke ende på kontoen til eieren av hjemmet. Velferd er et tilbud til landets innbyggere, ikke en pengemaskin for mangemillionærer som har lyst på et nytt jetfly.

Avsløringene til Dagens Næringsliv viser hvor enkelt det kan være å lirke millionbeløp ut av et slikt system bare man flytter dem på en finurlig nok måte internt i en komplisert selskapsstruktur.

Et argument for privatisering er gjerne at det er mindre byråkratisk og mer smidig med private aktører enn med offentlige. Men for å kunne ha en teoretiske mulighet til kontrollere at landets privatskoler følger reglene, må Kunnskapsdepartementet utstyres med et voldsomt apparat. Jo mer avanserte pengeforflytninger velferdsselskapene finner på for å omgå regelverket, jo flere kontrollører, skjemaer, rapporteringer og undersøkelser må settes i verk. Ikke bare i Kunnskapsdepartementet, men i alle offentlige organer som skal sikre at private aktører holder seg innenfor lover de er imot og som de rett ut har sagt at det er sannsynlig at de vil omgå dersom de ikke får de lovendringene de vil ha.

Eller for å si det på en annen måte: Om man slipper reven inn i hønegården, krever det nitid arbeid med vakthold og aktsomhet hvis det ikke skal gå galt. Et alternativ er å la være å slippe reven inn i det hele tatt.

Powered by Labrador CMS