En ny vår for Syria?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For første gang på over femti år våkner Syria til en hverdag uten Assad-familiens jernhånd.

Nå, seks måneder etter at Bashar al-Assad flyktet til Moskva og HTS-leder Ahmed al-Sharaa tok over makten, spør både vi og mange andre: Går Syria mot en ny æra av stabilitet – eller går landet bare inn i en ny form for uforutsigbarhet?

Vi er i Syria for å lage dokumentarfilm om motstandskraft og en ny generasjon som gjenoppfinner hva det betyr å være syrer. Etter tiår der verdens syn på Syria har vært preget av krig og diktatur, ønsker vi å løfte fram de som nå skaper håp i ruinene.

Det er lett å la seg rive med av bildene av gjenoppbygging og gjenforening. Vi har selv kjent tårene presse da Nizam Najjar for første gang på 16 år fikk klemme sin 89 år gamle bestemor igjen. Han kunne ikke kontakte henne under krigen av frykt for å sette henne i fare.

Allerede på flyplassen i Damaskus ble Nizam møtt av passkontrollører som ønsket ham velkommen hjem. Da han filmet i tollen, kom en stor, skallet toller bort og spurte strengt: «Filmer du?» Da Nizam begynte å beklage, smilte han og svarte: «Neida, men jeg må få fikse håret mitt først!».

Landet åpner armene sine, og etter alle årene med frykt, er det en uvirkelig følelse å gå rundt uten å tenke på fare.

Gjennom hele reisen er vi blitt møtt med åpne armer og smil, også fra menn med langt skjegg og maskingevær som pekte oss vennlig i retning av hvor vi kunne kjøpe en pils.

I kjelleren i en boligblokk i Damaskus møtte vi tre ungdommer som har startet en sykkelbutikk med verksted. De restaurerer ødelagte sykler som kommer i containere fra Europa.

Dette er Syria slik det bygges opp igjen – i kjellere, med hendene fulle av olje og håp.

Stolte viste de oss bilde av ministeren for vann og sanitære forhold, som noen dager tidligere hadde kjøpt sykkel hos dem – han var lei av å stå i trafikkork på vei til jobb. Det er nesten vanskelig å tro at dette skjer i det samme landet som stengte veiene når Assad-regimets ministere skulle ut å kjøre.

Men det er umulig å glemme smerten. En eldre handelsmann på markedet i Aleppo fortalte oss om en mor og hennes seks år gamle sønn som besøkte markedet på regimets side under krigen. Gutten måtte tisse, og gjorde det på et hjørne. Assad-soldater grep inn – og kuttet av guttens kjønnsorgan foran øynene på moren.

Den midlertidige regjeringen består av unge, høyt utdannede syrere. Den inkluderer ulike minoriteter, og peker mot et forsøk på å danne en moderne orientert stat – og flere kommentatorer mener det er i Vestens interesse å gi dem en sjanse.

Internasjonalt har også mange valgt å gi den nye regjeringen støtte. USA og EU har fjernet sanksjoner, og Saudi-Arabia og Qatar har trådt inn som økonomiske støttespillere.

Samtidig sirkler gamle stormakter som Russland fortsatt i kulissene, og Israel har brukt maktvakuumet til å bombe og okkupere nye områder i sør. Syria risikerer å bli en slagmark for utenlandske interesser nok en gang.

På bakken er virkeligheten mer kompleks enn diplomatiske erklæringer. Over 16 millioner mennesker er fortsatt avhengige av humanitær hjelp. Infrastruktur og økonomi er i ruiner. Små IS-celler opererer fortsatt i øst. Og hevnaksjoner mot minoriteter, særlig alawitter, viser hvor sårbar freden er.

I Aleppo, der krigens gru fortsatt er synlig i hvert tredje bygg, finnes også de små seirene. Det offentlige badet Hammam Yalbugha, som ble bygget på slutten av 1400-tallet, er i drift igjen. Folk møtes for å helbrede, vaske bort minnene og snakke om fremtiden.

På tross av alt, fortsetter syrere å håpe. En handelsmann i souken – markedet – uttrykte det best: «Aleppo er hjertet vårt. Så lenge hjertet slår, lever vi. Hvis verden vil støtte Syria, må de besøke oss».

Syria står ved et skjebnesvangert veikryss. Det finnes en reell mulighet for stabilisering og nasjonal forsoning. Men det krever årvåkenhet, ansvar og en inkluderende politikk som ikke bare bytter ut én undertrykkende makt med en annen.

Vi ønsker å tro på håpet vi ser i øynene til de vi møter – men vi vet også hva som skjer når verden vender blikket bort for tidlig. Det er ikke nok å fjerne en diktator. Det er ikke nok å bygge opp ruiner.

Et land bygges av mennesker, og mennesker trenger mer enn marmor og betong. De trenger rettferdighet, tillit og frihet.

Norge må støtte dette håpet gjennom tilstedeværelse, samarbeid og investering. Spesielt må vi støtte barn og unges utdanning og engasjement, lokale sivilsamfunnsinitiativer, og bruke diplomatisk tyngde til å fremme dialog og forsoning.

Nå er øyeblikket for solidaritet og handling.

Et halvt år etter revolusjonen sitter vi på takterrassen til et 600 år gammelt hotell i gamlebyen i Damaskus, omgitt av minareter og kirketårn, og lytter til byens hjerte slå igjen. 

Livet vender tilbake. Som forfatteren Khalil Gibran skrev: «Noe i sjelen til Damaskus vil alltid være udødelig – en sang som går videre fra generasjon til generasjon».

La oss lytte til den nå.