Travelt: Hvor mange flere ansatte kunne vi fått i barnehagene om vi ikke investerte i bombefly? spør barnehagelærer Mari Rise Knutsen. FOTO: GORM KALLESTAD/NTB SCANPIX

En helt vanlig dag i barnehagen

Vi har god råd i Norge. God råd til å kjøpe jagerfly, men ikke råd til grunnleggende velferd.

Jeg har tidligvakt i barnehagen, og er alene på avdelingen den første timen. Potensielt kan alle de ni 1 og 2-åringene komme idet barnehagen åpner 7:45. På grunn av at noen foreldre har fleksibel arbeidstid er det heldigvis sjelden barnegruppa er fulltallig før klokka ni, men det er ikke uvanlig å være alene med 6 -7 små barn, med store og ulike behov for omsorg.

Les alle historiene fra Barnehageopprøret #uforsvarlig her.

Da barnehageåret starta sist august, hadde vi to 2-åringer, fire 1-åringer og tre 0-åringer. Fem av barna skulle for første gang i livet være borte fra foreldrene i flere timer, og de tre yngste som var 11 måneder ble løftet rett ut av bæresjalet og inn i en gruppe med åtte andre små barn. Sammen med to kolleger forsøkte jeg på beste måte å legge til rette for trygg tilknytning og en god hverdag, gjennom fokus på å ivareta barnas behov. Arbeidet på en småbarnsavdeling kan best sammenlignes med å bli alenemor til trillinger, mens ditt eneste nettverk er to andre alenemødre med trillinger.

Klokka er 8:15 og jeg går rundt med Sara på armen, det har vært en tøff morgen for 1-åringen, jeg måtte løfte henne gråtende ut av mammas armer. Så kommer Jacob, han synes også at det er litt vanskelig å si «ha det» i dag. Han blir med inn på lekerommet, og jeg kan se at han har lyst til å bli med på leken til Adam og Mina, men at han ikke vet hvordan han skal få til det. Jeg prøver å sette Sara ned, men hun krøller beina oppunder seg, klamrer seg til meg og begynner å gråte igjen. Jacob blir stående hjelpeløs å se på at de andre barna leker.

Adam og Mina triller lekebiler nedover en oppstilt planke, og Jacob har åpenbart lyst til å være med, han prøver å ta bilen til Mina, som hyler og dytter ham bort. Planken faller ned på gulvet, og Adam dunker Jakob i hodet med bilen sin. Jeg prøver å roe gemyttene med Sara på armen.

Så kommer Maja fra lekekjøkkenet, hvor hun og Felix har lekt fredelig en god stund, men nå trenger hun åpenbart ny bleie. Det kan ikke vente til mellomvakten kommer. 30 minutter med bæsjebleie er uholdbart for både Maja og oss andre. Sara har sluttet å gråte, men jeg tar henne allikevel med ut på badet for å unngå at hun starter igjen, jeg lar dørene stå åpne mellom lekerommet og badet og håper på det beste. Sara får sitte på badegulvet med en pekebok, mens jeg skifter bæsjebleien så fort jeg kan og overhører at Aksel og Mina fortsatt ikke lar Jacob får prøve «bilbanen».

Når bleieskiftet nesten er unnagjort hører jeg et dunk og påfølgende skrik fra lekerommet. Jeg løfter Maja fort ned fra stellebordet, og løper inn på lekerommet. Felix ligger på gulvet i kjøkkenkroken, han har tydeligvis klatret opp på lekekomfyren og falt ned. Jeg løfter opp Felix og konstaterer at han blør fra munnen, prøver å sjekke om noen av de små tennene har løsna, trøster så godt jeg kan, og håper at Maja og Sara ikke klatrer opp på stellebordet inne på badet.

Enda er det 15 minutter til kollegaen min kommer på jobb. Jeg er alene med 6 barn, og føler meg utilstrekkelig.

Boikotter barnehagen: Hjemmemor slår alarm

Jacob, Adam og Mina trenger helt tydelig hjelp til å leke sammen, men Sara og Maja er alene på badet. Maja trenger hjelp med påkledningen, og Sara er fortsatt lei seg. Når den første kollegaen min kommer inn på avdelingen har Maja fått på seg klær, jeg har fått sendt melding til foreldrene til Felix om fallet, blod fra munnen, og at alle tenner er intakt, og jeg har forsøkt hjelpe Jacob, Adam og Mina til å leke sammen. Jeg har også tatt imot enda et barn, tatt imot beskjeder og vinket farvel til foreldre, og rørt i grøten.

Jacob kan ha det vanskelig sosialt. Han trenger støtte og veiledning i leken for å bygge sosial kompetanse som han har bruk for senere i livet. Jeg vet at en vanskelig morgen kan komme til å prege resten av dagen hans. Sara er en søt og morsom jente, men hun er ikke riktig trygg i barnehagen ennå, hun er helt avhengig av oss voksne og trenger at vi er tett på hele tiden. Hun blir redd og lei seg når vi går ut av rommet.

Klokken tre er jeg på vei hjem fra jobb, med litt dårlig samvittighet ovenfor mine to kolleger som nå skal være alene med de ni barna, den ene av dem alene den siste timen fram til barnehagen stenger.

På bussen sitter jeg å scroller meg gjennom dagens nyheter, og leser at regjeringen ved kunnskapsminister Jan Tore Sanner endelig har lagt fram forslag til norm for bemanning i barnehager. Nedslående lesning. Normen som foreslås er i prinsippet identisk med dagens situasjon, og det som har vært praksis i de fleste norske barnehager siden 70-tallet: Tre barn per voksen om barna er under tre år, og seks barn per voksen om barna har fylt tre år. I tillegg foreslås det at det kan søkes dispensasjon fra normen, ergo er normen lite verdt. Eksperimentet med små barns sikkerhet og psykiske helse vil fortsette, og sannsynligvis vil dette bidra til at enda flere barnehagefolk blir utbrente og søker seg over til andre jobber. Jeg er både skuffa, sint og oppgitt over regjeringa og deres defensive holdning til barnehager.

Jeg scroller videre og leser om det norske forsvarets innkjøp av jagerflyene Joint Strike Fighter fra USA. De tre første av de til sammen 52 bombeflyene har allerede landa på Ørland flystasjon. Jeg har tidligere fått med meg at foreløpig innkjøpspris på jagerflyene er på over 250 milliarder, og at det enda er uvisst hva vedlikehold og drift kommer til å koste. Jeg blir frista til å sjekke statsbudsjettet for å se hva hvordan barnehager prioriteres i forhold til forsvar. Hvor mange flere ansatte kunne vi fått i barnehagene om vi ikke investerte i bombefly?

Det er sjelden jeg banner, men nå farer stygge ord gjennom hodet. Rundt regna, hvis man sier det koster kommunen 500 000 kr å ansette en barnehagemedarbeider, så tilsvarer jagerflykjøpet det det koster å lønne 18 000 barnehageansatte i året. Her står det svart på hvitt at vi har god råd i Norge. God råd til å kjøpe jagerfly, men ikke råd til grunnleggende velferd!

Regjeringen prioriterer fullstendig feil! For vi har ikke råd, hverken menneskelig eller økonomisk, til å nedprioritere Sara og Jacob i barnehagen. Vi har ikke råd til å spare på deres omsorg, nærvær, trygghet og læring.

Dette er ikke folk som "passer barn": På tide med opprør i sandkassa

Et spørsmål trenger seg på: Må Sara og Jacob bli jagerflypiloter for å bli prioritert i statsbudsjettet?

Til orientering: Barna som beskrives er fiktive, ingen reelle navn er brukt, men barna og situasjonene som beskrives kunne vært hentet fra min barnehagehverdag.