Vi er flere som har observert hvordan prisvinnende filmskapere med flerkulturell bakgrunn blir vingeklippet bak lukkede møterom for å ha våget å snakke ut mot den etablerte filmbransjen. Noen blir redusert til kun en kropp og et vakkert utseende, mens andre blir karakterisert som mørke menn med skjegg.
Deres bragder, uansett hvor store, avskrives som ufullstendige og mindreverdige refleksjoner av den hvite produsentens bidrag. Felles for dem er at de våget å kjempe for sin kunstneriske visjon og utfordre spillereglene som er skapt for å gagne den hvite nordmannen alene.
Har vi opplevd rasisme i norsk filmbransje? Ja, har ikke du?
Du har produsenten som fikk sitt jødiske opphav hetset på det groveste bare fordi han prutet på prisen til lysutstyr. Eller han som trakasserte sin kollega med «white supremacy»-oppgulp; for er du en muslim i vårt samfunn i dag så er du automatisk en terrorist. Eller hva med dette fra et jobbintervju:
«Ser her at du er opprinnelig fra Nord-Afrika?»
«Ja!»
«Jeg mistet dama mi til en nord-afrikaner. Siden har jeg hatt et litt betent forhold til dem.»
Allikevel tenker vi at det beste vil være å ikke reagere på den type hverdagsrasisme. Uansett hva vi hører, ser eller kjenner på kroppen så passer vi på å ikke skille oss ut. For vi vet hvor løst merkelapper som utakknemlig, bråkmaker og offer sitter i bransjen vår.
Det er denne selvsensuren som gjør at fordommene i norsk film forblir uutfordret.
For det er lett å glemme at vi jobber i en av de mest homogene og lukkede arbeidsplassene i samfunnet vårt. Nyansettelser og rekruttering til offentlige tilskuddsforvaltere skjer utelukkende innenfor disse lukkede nettverkene. Og hva tror du skjer med oss som våger å kritisere den blendahvite filmbransjen for sin diskriminerende praksis? Ja, vi får virkelig kjenne på den knallharde internjustisen vi har i bransjen.
For det er rart av et offentlig forvaltningsorgan som Norsk Filminstitutt (NFI), og deres øverste direktør, å kalle inn til et møte i et forsøk på å legge lokk på kritikken. Eller når NFIs ansatte går inn og utfordrer kunstneriske samarbeidskonstellasjoner ved å vise til den hvite produsenten som eneste mulighet for å få offentlige tilskuddsmidler.
Rokker ikke dette ved NFIs allerede tynnslitte troverdighet som en inkluderende arbeidsplass? En blendahvit kulturinstitusjon som virker å være helt ute av stand til å fremme bedre representasjon av minoriteter i norsk film og TV.
Ser ikke NFI det alle andre ser når vi går gjennom deres tildelinger til spillefilmen mellom 2013 og 2019? Hvordan kan 99,8% (2067 mill.) av offentlige midler gå til de etablerte produksjonsselskapene som har ingen med flerkulturell bakgrunn representert i sine styrer og blant sine eiere?
Med 37 mill. kroner ble det skapt ni spillefilmer med manusforfattere og regissører med flerkulturell bakgrunn. 32 mill. gikk til tre spillefilmer med hvite produsenter (Jeg er Din, Før Snøen Faller og Hva Vil Folk Si), mens produsenter med flerkulturell bakgrunn satt igjen med kun fem mill. i tilskudd til dobbelt så mange spillefilmer (Brev til Kongen, El Classico, Haram, Høvdinger, Gjengangere og Fluefangeren).
Hvorfor løper NFI konsekvent fra regningen når regissøren har en produsent med flerkulturell bakgrunn?
Hvordan forventer NFI at de som har minst fra før skal skape og formidle hele seks spillefilmer for kun fem mill. i tildelinger, og samtidig leve av det? Ja, flere av spillefilmene har deltatt på viktige A-filmfestivaler, vunnet gjeve priser i inn- og utland, og er blant de minst subsidierte spillefilmene per solgte kinobillett.
Ja, det er mange gode krefter i bransjen som bryr seg om bedre representativitet, men ingen med reell markedsmakt. For de største distributørene sier at de flerkulturelle historiene blir for smale og lite relevante for et bredt publikum, at brune hovedroller ikke selger, og hvorfor skulle de satse på noe som ikke engang NFI vil satse på?
I det siste har flere anerkjente filmskapere og filmarbeidere reagert på en underrepresentasjon i norsk filmkultur som grenser til det kriminelle. En systematisk neglisjering av norske filmtalenter med flerkulturell bakgrunn til tross for dokumenterte kunstneriske resultater.
Konfrontert med dette går NFI i angrepsposisjon og peker på at få søknader kommer inn til dem, og at kvaliteten på prosjektene ikke holder mål. Dette argumentet minner mye om da kvinners posisjon i bransjen ble problematisert for flere år siden.
Er ikke det rimelig å anta at de samme strukturelle mekanismene slår inn når det gjelder underrepresentasjon av minoriteter?
NFI lider i dag av det som bare kan beskrives som kompetanseinnavl etter lang tid med nepotisme og et mannevelde i sentrale posisjoner. Tror du ikke at det eksisterer diskriminerende holdninger i bransjen? Hvorfor er det relevant om dette er et resultat av bevisste eller ubevisste holdninger? Tallenes tale tyder på at så ensidige tildelinger ikke kan ha sammenheng med strukturelle skjevheter alene, men et resultat av fordommer og manglende gjenkjennelsesfaktor.
Om du var i tvil: andelen av tildelingene til TV-serier som går til minoriteter er ikke noe bedre.
Og hva gjør vi med den aller største utfordringen vi har i denne bransjen? Nemlig dekoloniseringen av vår tids mest populære kulturuttrykk. I 2020 fortsetter norsk filmkultur å dyrke frem «hvit frelser syndromet» i alle aspekter av formidlingen. Skal vi virkelig fortsette å akseptere et grunnleggende rasistisk narrativ, som har som mål å systematisk opphøye noen på bekostning av andre?
Er vi som samfunn tjent med at våre barn fortsatt får prakket på seg at engler, prinsesser og helter er hvite, mens skurker og fattige alltid er brune?
Ja, det er majoritetsbefolkningen som får definere sannheten, hvordan verdier skal formidles og av hvem. Det er fremdeles den hvite nordmannen som redder andre nordmenn med minoritetsbakgrunn på film og TV. Det er fortsatt den hvite nordmannens lidelser og idealer som står i sentrum.
Så, hva sier du, Abid Raja? Har vi systematisk rasisme i norsk filmkultur?