Dylan som religion

Nesten 50 år etter at «Blowin` in the Wind» ble skrevet, blåser en Dylan-vind over landet. I dag samles fansen på Rockefeller i Oslo og flere andre steder, for å hylle 70-årsjubilanten. Noen uker senere besøker han Norge for 20. gang. Målt ut fra folketallet har Norge flere Dylan-entusiaster enn andre land. Det viser en kartlegging av Dylans publikum, som nylig ble lagt fram på Dylan-kurset ved Universitetet i Oslo. Det viser seg at 17 prosent liker musikken hans meget godt. Det tilsvarer 700.000 nordmenn.

Interessen for Dylan finner man både i direktørsjiktet og blant underbetalte kulturarbeidere. Vanligvis er de gruppene som scorer høyt når det gjelder kulturell og økonomisk kapital, ganske forskjellige. Dylan har imidlertid klart kunststykket å skaffe seg innpass i alle sosiale lag. Han er like godt likt av kvinner og av menn, av høyinntekts- og lavinntektsgrupper og av offentlig og privat ansatte. Med andre ord; et godt utgangspunkt for å sette sitt preg på den norske folkesjela.

I henhold til den franske sosiologen Pierre Bourdieu kan kulturell kapital veksles i sosial kapital. Ved «å kunne sin Dylan» får man inngangsbillett til det organiserte fanmiljøet. Spenningene mellom kulturell og økonomisk kapital er mindre her på bjerget enn andre steder. I motsetning til i Frankrike er norske eliter opptatt av populærkultur. I det egalitære Norge ses det som et pluss at et kulturuttrykk har folkelig oppslutning.

Lenge ble Dylan kalt «talsmann for en generasjon». Fortsatt står han sterkest blant 50- og 60-åringene, de som vokste opp med at Dylan og ungdomsopprør var to sider av samme sak. Den eldre garde av Dylan-fans er betraktelig med radikal enn gjennomsnittet av befolkningen. De stiftet bekjentskap med Dylan tidlig på 70-tallet, den gang han skrev sine mest intense og personlige kjærlighetssanger. Siden har disse sangene dannet bakteppe for deres eget kjærlighetsliv og romantiske opp- og nedturer. Uansett hvor man befinner seg mellom stormende forelskelse og bittert svik, finnes det sanger som passer.

Samtidig blir Dylan stadig oppdaget av nye generasjoner. Æren for dette må foreldregenerasjonen dele med internett. Omtrent halvparten av unge Dylan-fans har foreldre som selv elsker Dylan og som forsøker å gi arven videre. En annen gruppe finner fram til Dylans musikk via Internett og nye sosiale medier. Dette forklarer at det i dag er like mange Dylan-tilhengere blant 20-åringer som det er blant 40-åringer.

Medieforskeren John Fiske hevder at populærkultur blir til i en fortolkningsprosess der meningsskaping foregår like mye på mottakersiden som på produsentsiden. Min empiri viser at det finnes mange måter å forholde seg til Dylan på. Noen følger etter ham på veien og samler på konsertopptak. Andre studerer tekstene og filosoferer over betydningsinnholdet. De mest kreative setter sammen spillelister på Ipoden til bruk i ulike situasjoner eller sender Dylan-sitater til venner og bekjente som passer til bestemte anledninger. Unge fans finner nye måter å gjøre Dylan relevant på i sin egen hverdag. Det handler ikke så mye om å forstå hva Dylan mente da han skrev sine sanger, men å finne ut hva de kan bety for en selv.

En av informantene forteller at da han hadde kjærlighetssorg hørte han på en bestemt sang i dagevis, i et forsøk på å bearbeide følelsene. En annen bruker sanger som «All I really wanna do is baby be friends with you» eller «It aint me, Babe», for å gi svar til en potensiell kjæreste. Ifølge en informant formidler Dylan det kvinner vil ønske å høre fra sin mannlige partner. I motsetning til de fleste menn er Dylan nemlig en mester i å sette ord på følelser. Det finnes nærmest en Dylan-sang for enhver menneskelig erfaring.

For noen antar Dylan-dyrkelsen religiøse proporsjoner. Blant fansen hevder 8 av 10 at de har hatt en sterk eksistensiell opplevelse i møte med Dylans musikk, enten i konsertsalen eller hjemme i sin egen stue. Men det finnes også en mer direkte kobling til religionen. I 1979 opplevde Dylan selv en religiøs omvendelse. De tre årene som fulgte framstod han som konservativ og karismatisk kristen. Platene endret karakter og konsertene ble til rene vekkelsesmøter. Mange av fansen vendte ham ryggen. Men selv om skiftet var like radikalt som da han byttet ut visesang med rock, oppnådde han likevel å skaffe seg et fotfeste også i verdikonservative grupper.

I dag er fansen delt i to leire når det gjelder religion og politikk. Omkring halvparten oppgir at de har en tro og tilhører et religiøst samfunn, mens resten har tatt farvel med kirke og religion for lenge siden. Politisk er noe over halvparten solid plantet på venstresiden, mens de øvrige har en sentrum-høyre orientering. Blant partiene står Dylan sterkest i Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mens Fremskrittspartiet er det partiet som har den største andelen som direkte misliker Dylans musikk.

Det er lenge siden Dylan framstod som protestsanger. Likevel er det slike sanger som «Blowin` in the Wind» og «The times They are-a-Changing», folk forbinder ham med. Sangene kan fortsatt ha politisk sprengkraft. Det fikk en ung informant erfare da han følte seg truffet midt i magen av sangen «Masters of War» på en konsert i Oslo for et par år siden. Plutselig gikk det opp for ham at han selv, gjennom norsk våpenindustri og norsk bankvesen, indirekte var delaktig i krigshandlinger flere steder i verden.

Spørsmålet om Dylans politiske betydning ble aktualisert i forbindelse med hans Kina-konserter tidligere i vår. Han spilte ikke sine aller mest kjente politiske sanger. Kanskje var det et utslag av selvsensur. Kinesiske myndigheter hadde på forhånd bedt om å få se sanglisten. Dermed begynte mange å lete etter skjulte politiske budskap i de andre sangene. Konserten ble for eksempel avsluttet med «Forever young», der det heter «May you have a strong foundation / When the winds of changes shift». Selv i dag kan myndighetspersoner oppleve Dylans sanger som truende. Men viktigere enn Dylans eksplisitte samfunnskritikk er betydningen sangene hans har for alle de mennesker som bruker dem til å fortolke og bearbeide egne hverdagserfaringer.