Hva kan skje med den moralske og etiske bevisstheten når smittefare og strenge hygiene-forskrifter er blitt bestemmende faktorer i vår sosiale atferd? Hvor lang er veien fra sosial distansering til menneskeforakt?
Koronakrisen påvirker mennesket som et sosialt vesen. Vår atferd, våre holdninger og våre handlingsmønstre endres i tråd med forholdsreglene myndighetene legger opp til.
Rapport: Overdrevne koronatiltak har rammet sårbare barn
Med smerte har vi måtte være vitne til hvordan hygieniske reglementer går foran ønsket om å hjelpe pårørende, bekjente eller ukjente. Samtidig har krisen ført til bevisstheten om at enhver medborger er en potensiell smittefare. Derfor er sosial distansering en dyd av nødvendighet.
Det er for så vidt ikke noe galt med det, enn så trist det er i mange situasjoner. Spørsmålene vi bør stille oss selv er i denne sammenheng: Hva skjer med enkeltindividets moralske integritet? Til hvilken pris ofrer vi medmenneskelig omsorg og etisk riktige holdninger i hverdagen for hygienens skyld? Skal hygiene og potensiell smitte være den enkelte borgers øverste mål i den unntakstilstand vi nå befinner oss i?
Selv om det er lett og behagelig å unnvike, er det av stor betydning at det enkelte individ reflekterer kritisk over hvordan koronakrisen griper dypt inn i den moralske dømmekraften og den etiske vurderingsevnen hos en selv, hos andre og i samfunnet generelt.
Gir vi ikke rom for å tenke kritisk, står vi i fare for å ikke legge merke til forandringer som finner sted i vårt etiske jeg, og som muligens er mer truende mot samfunnet på lang sikt enn selve viruset. Jeg tenker især på de tre følgende problemområder:
1. Sosial distansering. Hvis vi utsetter oss lenge nok for avholdenhet i det vi normalt vil anse som gode handlinger, skjer det noe med oss. Vi lever på akkord med oss selv og mister fortroligheten med å gjøre det gode.
Det kan fort gjøre oss kalde i omgangen med andre mennesker. Vi blir redd for å våge å vise varme og medmenneskelighet. Angsten for den andre styrer våre tanker og handlinger. Hvor lang er veien fra sosial distansering til en rasjonell legitimering av å gi avkall på medmenneskelige handlinger?
Les også: Skole, helsetjenester og måten vi bor på: Slik tror ekspertene at koronakrisen vil påvirke oss (Dagsavisen+)
Unnlater vi en kritisk diskusjon og refleksjon over medmenneskelighet i krisetider, er jeg redd det vil skje en forandring med oss som etisk bevisste mennesker. Vi gjør oss nemlig i stand til å forlate vår samvittighet til fordel for hygienen. Er menneskelig eksistens slik at det høyeste målet er å overleve til enhver pris? Er alle metoder som griper inn i enkeltmenneskets autonomi for hygienes skyld nødvendigvis riktig?
2. Blikket. Folk hopper vekk fra en på gaten. Man minner hverandre på tometersregelen på mer eller mindre vennlig vis. Man møter hverandres blikk med tanken på at de potensielt sett kan smitte en.
«Du er en trussel», sier våre tanker. Og veien fra denne tanken til at blikket sier det samme er ikke lang. Hva skjer med menneskets utstråling? Hva skjer med barn som blir innøvd til å holde avstand og alltid vurdere trusselnivået på smittefare i det offentlige rom? Hva skjer med oss når vi synes det er tryggere og bedre å møtes digitalt?
Hva gjør koronakrisen med hvordan vi kommuniserer med ansiktet vårt? Vi kan ikke se oss selv i møtet med andre. Det gjør andre og oss selv sårbare. Er vi ikke bevisste på hvem vi er i møtet med andre, vil kanskje glimtet i øyet forsvinne hos mange? Dyrker vi tanken om den andre som en potensiell smittebærer, er det ingen tvil om at vår intuitive atferd endres radikalt.
3. Menneskeverdet på spill? Koronakrisen kan muligens gjøre oss mer positive for samfunnsformer som fratar enkeltmennesket friheten til å leve et liv som handler om mer enn å bare overleve og vegetere. Vi sier ja til tiltak som setter mennesker inn i nye kategorier, der man fort kan enes om at noen er mer verdt enn andre.
Kriteriene for høy og lav verdi avgjør trusselnivået og smittefaren hos de respektive grupper i samfunnet. Istedenfor å forplikte oss til menneskets verd, måler vi menneskets verdi. Det skaper et sorteringssamfunn, der definisjonen av «udugelig» og «farlig» fort kan gjelde store deler av befolkningen.
Den hygieniske krisesituasjonen kan raskere enn vi egentlig vil, gjøre oss disponible for å godkjenne tiltak som er menneske-foraktende. Spørsmålet er derfor legitimt: Hvor lang er veien fra sosial distansering til en rasjonell og systematisk avskrivning av menneskeverdet til fordel for samfunnets allmenne hygieneforskrifter?
Selvkritisk og samfunnskritisk refleksjon er mer presserende og nødvendig enn noensinne. Evnen til å være kritisk er like viktig som å overholde myndighetenes forskrifter.
Les også: Hvem skal ta regningen for koronakrisen?: Økonomer foreslår ny koronaskatt (+)
Selvforskyldt dumhet, ansvarsfraskrivelse og angst for smittebærerne (det vil si: alle medborgere) kan altfor raskt føre til at vi gir slipp på den medmenneskeligheten som springer ut av tanken om at mennesket har et verd, til tross for at mennesket til enhver tid også er en smittebærende trussel.
Koronakrisen krever en empatisk og kritisk tenkning om hvor sårbar, forgjengelig og tragisk menneskets skjebne i bunn og grunn er. Innsikten i menneskets forgjengelighet gir forhåpentligvis muligheter til å utvikle kritiske perspektiver på tiltak, der det å overleve blir satt høyere enn det vår moralske bevissthet kan godta. Ingen krise er unndratt enkeltindividets etiske selv-ransakelse om hvem man er i møtet med andre.
Historien viser at hygieneforskrifter kan være ytterst farlige. Derfor trenger vi ikke bare et krav om at alle politiske beslutninger forutsetter etiske refleksjonsprosesser, men at hvert enkelt menneske ikke glemmer det ukrenkelige menneskeverdet i møtet med medmennesket som truende smittebærer som det nå en gang er.