Dress code?

Vi liker å føle oss selvstendige og uavhengige av krav om useende og antrekk, det være seg på jobb eller i selskapelige sammenhenger.

Av Ragnhild Tangen, Stabekk

 

Det er ikke en anakronistisk myte at klær skaper folk, men vi tør påstå at det kan være riktig å modifisere uttrykket noe. For å presisere: klær skaper ikke folk sånn direkte, men klær skaper ofte et inntrykk av hvordan folk ønsker fremstå.

Vi signaliserer noe spesielt med antrekket. Men ofte kan inntrykket bli helt feil.

Tankene svinger tilbake til slutten av 1950-årene da vi var kommet inn på Oslo Handelsgymnasiums ettertraktede sekretærlinje. Gutta søkte til studentfagkurset; de skulle jo bli sjefer. Men vi jentene kvittet oss med gymnasantrekket til fordel for pent skjørt, cardigansett og perlekjede; vi skulle jo «pynte opp» på sjefskontorene og være påpasselig til stede med nyspissed blyant og stenografblokk. Utenkelig med jeans. Vi var Di’s med lærerne, som tiltalte oss med De og frøken NN, selv om flere av oss ennå ikke hadde lagt bak oss fnising og smugsminking på bakerste rekke.

Men altså, skjørt var tingen. Det skal innrømmes at flere av oss følte oss som «ekte damer», lengre var vi ikke kommet; det var langt igjen til de frigjørende 1970-årene da vi så smått våknet opp.

«Dress code gjelder her» sto det ved inngangen til à la carte-restauranten på en av danskebåtene i sin tid, og man stilte nystriglet i pentøyet. Men ingen har bevist at biff med béarnaise smaker bedre med slips enn uten.

Avviklingen av «dress code» må sies å ha kommet ganske langt her til lands. Sandvolleyballjentene får lov til å konkurrere i shorts i stedenfor den mannspåbudte bikinitrusen. Enkelte flyselskaper er strengere enn andre, og det sies at Norge er et av de landene med høyest grad av kjønnssegregering på arbeidsmarkedet.

I flykabinen er dette svært tydelig; kvinnelige kabinansatte må være sminket, diskret, riktignok, ha strømper og - verst - hæler på skoene, dog ikke stilett. Gledelig en sjelden gang å bli servert av en som ikke akkurat ser ut som en burugle, men en helt vanlig, uglamorøs dame.

På et av Oslos advokatkontorer er det ikke tillatt å kle seg i jeans, selv ikke de i 2000 kronersklassen. Ja, slike finnes!

Noen synes det uheldig at den uuttalte kleskoden når det gjelder teater og opera er på rask vei ut, de synes opplevelsen forringes når sidemannen mangler buksepress, slips og i tillegg har upussede sko. Pussig å tenke på at man noen tiår tilbake bar penskoene i en dertil egnet skopose og hadde lagt bak seg et vaklevorent skoskifte før man kunne entre teatersalen. At det er greit med utesko på teater må uansett være et fremskritt.