Det skjøre hjelpetilbudet

Hvem hjelper dem som ikke forstår brevet fra Nav?

Kronikken er skrevet av Elise Koppang Frøjd, Senter for profesjonsstudier, OsloMet, Tanja Nordberg, Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet, Ingar Brattbakk, Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet, Bente Roli, Fri rettshjelp, og Bjørk Gudmundsdottir Jonassen, JURK – Juridisk rådgivning for kvinner.

… denne uken har jeg vært her fire ganger […] jeg har vært her mange, mange ganger. Hvert eneste brev, faktura som kommer til meg tar jeg med meg hit fordi jeg er analfabet og trenger hjelp. Det er ubegrenset.

Dette sier en av brukerne av det lokale Link-kontoret i bydel Gamle Oslo. Hit kommer de som ikke får hjelp andre steder – de som blir sendt hit av det lokale Nav-kontoret – fordi saksbehandlerne ikke har kapasitet eller kompetanse til å hjelpe dem.

Brukerne er unge, gamle, kvinner og menn. Noen snakker norsk, mange trenger hjelp til det språklige og de fleste trenger hjelp til å navigere i den norske velferdsstaten. Mange lever i fattigdom, er nylig ankomne til landet og faller utenfor velferdsstatens systemer.

Hver dag hjelper Link-arbeiderne folk med å fylle ut skjemaer til Nav, søknader til boligbygg og advokaten fra Fri rettshjelp hjelper dem med rettslige problemer en gang i uka. På Link-kontoret jobber norskspråklig ansatte med arabisk, somali og tigrinja som morsmål.

Link-arbeiderne har nettverk inn i minoritetsbefolkningen i bydelen. De veileder og informerer om ulike tilbud, tiltak og tjenester i regi av bydelen og ulike organisasjoner.

På Tøyen er utfordringene sammensatte, det er et område som på tross av en rekke kvaliteter bærer preg av utenforskap, levekårsutfordringer og fattigdom for mange av beboerne.

Les også: Arne Strand: «For statsministeren er det en fordel at Hauglie henger med inntil videre»

Unik kompetanse

Bydelsadministrasjonen i Gamle Oslo har jobbet målrettet i flere tiår for å imøtekomme utfordringene de ser blant bydelens beboere. Dette har blant annet resultert i Link-kontoret.

Link-arbeiderne tolker og oversetter. De forklarer vanskelige brev, avslag og vedtak fra offentlige instanser som for eksempel Nav. En av hovedoppgavene deres er å være brobyggere mellom borgere og ulike offentlige instanser. Særlig borgere med språklige utfordringer som sliter med å orientere seg og forstå «det norske systemet».

Fra mars til november i fjor hadde Link hjulpet mer enn 1400 personer. Kontoret har tillit i befolkningen, er lokalt forankret og har den språklige og interkulturelle kompetansen som trengs for å hjelpe dem som oppsøker tilbudet.

Til tross for suksessen, var Link-kontoret foreslått nedlagt i bydelens budsjett. I forrige uke ble kontoret reddet av samarbeidspartiene som styrer i bydel Gamle Oslo; MDG, Ap og SV.

Samtidig anerkjennes viktigheten av Links arbeid også utenfor bydelen; Bydelsutvalget i bydel Bjerke har blitt enige om å legge fram en sak om et lokalt forankret tilbud etter modell av Link og Tøyen rettshjelp.

Dersom Nav ikke klarer det – hvem sitt ansvar er det da å informere og veilede borgere om rettigheter?

Les også: Nav-skandalen: «Har de ikke skjønt alvoret?»

Stedsanalysen for Tøyen viser at mange beboere mangler kunnskap om egne rettigheter og hvor de eventuelt kan få hjelp. For å styrke den rettslige kompetansen har Link-kontoret inngått samarbeid med Fri rettshjelp, tidligere med Jussbuss og JURK, i prosjektet «Tøyen rettshjelp».

Prosjektet ble initiert av forskere ved OsloMet – Storbyuniversitetet og er finansiert av Stiftelsen DAM i samarbeid med Redd Barna. Her gir Kontoret for Fri rettshjelp advokathjelp til de av Links brukere som har behov for det, i samarbeid med Link-arbeiderne.

Så vidt vi kjenner til finnes det knapt forskning om hvordan Nav utøver veiledningsplikten og hvilke følger dette har. Her trengs det mer kunnskap. Foreløpige funn fra intervjuer med brukere av Link-kontoret og Fri rettshjelps tilbud på Tøyen viser at de uttrykker stort behov for tilbudet, og at tilbudet både er mye brukt og høyt verdsatt.

Brukerne forteller at de ikke har fått den hjelpen de trenger, og ikke fått eller forstått informasjonen fra for eksempel Nav. Videre, at Nav sender brukere som har behov for veiledning til Link-kontoret. Link-kontoret og Tøyen rettshjelp gjør altså en jobb som andre offentlige instanser i utgangspunktet skulle gjort.

JURK, Jussbuss og Fri rettshjelp erfarer at forvaltningens veiledningsplikt overfor brukere kun ivaretas i begrenset grad, at mange brukere ikke kjenner til muligheten for å få veiledning, og at mange av sakene berører Nav.

De har dessuten sett en klar svekkelse i utøvelsen av forvaltningens veiledningsplikt med Navs digitaliseringsreform, der en del av reformen er innskrenkede åpningstider for hjelp og veiledning gjennom personlig oppmøte på Nav-kontorene.

Fri rettshjelp konkluderer i sin årsrapport for 2018 at det er et «stort og økende behov for rettshjelp relatert til arbeidsforhold og trygde-/sosialsaker». 17 prosent av de registrerte sakene hos Kontoret for Fri rettshjelp er trygde- og sosialsaker/klager.

Den foreslåtte nedleggingen av Link-kontoret viser at tilbudet som hjelper borgerne å navigere i systemet og å få hjelpen de trenger, er skjørt.

Situasjonen kjennetegner også de norske rettshjelpstiltakene mer generelt. Gratis rettshjelp begrenses i stor grad til frivillighet, den gis primært av jusstudenter, med begrensede midler. I tillegg kommer den frie rettshjelpen som ytes av advokater under den offentlige rettshjelpsordningen.

Dette er en svært begrenset ordning, den gjelder kun i noen sakstyper, med strenge inntektsbegrensninger, og det er også i mange sakstyper satt svært lave tak på antallet timer advokaten får betalt for.

De norske rettshjelptiltakene har i over førti år kjempet politisk for å bedre den offentlige rettshjelpsordningen. Juridiske problemer har ofte stor velferdsmessig betydning.

Grunnleggende goder som bolig, utdanning, ryddige arbeidsforhold, sosiale ytelser, hjelp til voldsutsatte eller helsehjelp skal være tilgjengelig for alle uavhengig av ressurser og bakgrunn.

Når vi ser at mange ikke får den hjelpen de trenger, er et viktig spørsmål hvem som bør informere og veilede borgerne om rettigheter og plikter, og hvordan det best gjøres. Her trengs både mer kunnskap og handling.