Det å eldes og det å dø

Alle snakker om de eldre. Men ikke i samme grad med dem.

Samfunnet benytter et skremselsbegrep, «eldrebølgen». Begrepet er synonymt med økende kostnader i forbindelse med at etterkrigsgenerasjonen har nådd pensjonsalderen. Påstanden er at dette har sammenheng med at fødselstallene ikke øker, og at vi får en stor utgiftspost, ivaretakelse av de gamles behov, som ikke balanserer med antall mennesker i den yngre del av samfunnet!

Det er denne statistikken det vises til når samfunnet økonomisk og praktisk må forberede seg på «eldrebølgen».

Les også:Frykter for de svakeste barna under «lockdown»: – En stor inngripen

Det er 1950-, 60-, 70-tallets ungdommer som nå er i fokus. Tre årtier fulle av nye muligheter, trender, ny musikk, solidaritet, en felles oppvåkning i forhold til krig og urettferdighet, likestilling og frigjøring på mange plan.

Og oljebonanza!

I dette perspektivet er det enkelte mennesket nesten glemt. «Eldrebølgen» er en realitet, men bølgen består av individer som speiler samfunnet. I den tiden vi nå er inne i, vurderes vi ofte ut ifra kostnadene vi påfører, og i økende grad vil påføre, samfunnet. Det er det andre som også gjør. Problemet med oss eldre, er at vi er nærmere døden. Så da blir utgiftsposten nesten meningsløs.

Hvor mye skal det koste å ta vare på gamle mennesker som snart skal dø likevel?

Viruset vi nå lever med har aktualisert det, som egentlig ikke er en debatt, men en understrøm av holdninger eller antydninger som ofte er motsetningsfylte. Det sies at vi både har det for godt, og at vi påfører samfunnet for store byrder. Eller, vi bryr oss ikke om familien, vi har for mye penger, nedbetalte boliger, og derfor ikke behov for at pensjonen prisjusteres, selv om alle andres inntekt blir det.

Men er det ikke vi som har bygget dagens økonomiske velstand? Vi har selv betalt våre pensjoner, penger som igjen er investert i aktivitet i samfunnet. Vi har både på godt og vondt, bidratt til stor verdiskaping, men også et samfunn som fungerer.

Hvordan kan denne historien ende som en ren utgiftspost?

Les også: Senterpartiet maner til omkamp om pensjonistene – men Ap sier nei (+)

Dette er ikke ment å være defensivt, men å belyse hvordan diskusjonen om eldre ofte dreier seg om økonomi. Noen er syke, noen er pleietrengende. Flere utvikler demens fordi antallet eldre øker. Noen opplever mye glede, og mange opplever sorg, som resten av befolkningen.

Noen er ensomme, noen er helt alene. Noen passer barnebarn og familiemedlemmer og bidrar reelt til verdiskaping. Noen har god råd, noen har dårlig råd. Noen er gift, noen har nye kjærester. Noen går fjellturer og andre turer. Flere har helse god nok til å være i jobb, utover 70 og 80 år.

Vi speiler samfunnet, men har kortere tid igjen å leve.

I Norge hører en ofte at alder bare er et tall. Det er som å si at «selv om du er gammel av år, så er alderen din kun et tall». Utsagnet bekrefter at du er en eldre person, men det fratar deg det spesielle ved å bli gammel.

Denne begrensningen synes jeg bidrar til å sette eldre under et sterkt press for å kunne opprettholde en slags illusjon om å fortsatt være som alle andre. Så lenge du er klar i hodet og ser ganske sprek ut. Så lenge det ikke er åpenbart at du er gammel.

For at vi ikke skal tenke på døden. Jeg synes det er det motsatte av aksept av alder.

Les også:«At vi skal beholde dagens sykelønnsordning er fjernt for meg»

Det er døden samfunnet ikke vil bli minnet om. Selv om det føles brutalt, tror jeg at vi som er i denne fasen av livet tåler det. Vi er over førti- og femti-årskrisene, eller 70-årsdepresjonen. Jo eldre vi blir, jo lettere er det å akseptere at vi blir det. Samtidig vil vi gjerne leve, og ta del i det som skjer i familien og i verden.

Som eldre har jeg ikke mindre ønske om å fortsette å støtte en ny generasjon unge mennesker som engasjerer seg i forhold til klima og rettferdighet. De unge som ser flere betydninger av fremskritt enn kun det materielle som skjer på bekostning av milliarder av mennesker og kloden.

Ikke alle fortsetter å jobbe i et kreativt og ungdommelig miljø etter fylte 70 år, men alle er en del av samfunnet. Vi er delaktige etter evne og hvilket ståsted hver enkelt av oss befinner seg på. Uavhengig av innsatsen og alderen, har vi krav på å bli vurdert som likeverdige samfunnsborgere.