Den europeiske andre

I Europa er noen mer europeiske enn andre. Slik har det alltid vært. Det danner også en del av bakgrunnen i forståelsen av forholdet mellom Vest- og Øst-Europa, i hva som nå skjer i forholdet mellom Russland og Ukraina, mellom østslavere og vestslavere, øst og vestukrainere.

Det snakkes ikke akkurat så høyt om det utad blant EU-parlamentarikere i EUs ”hovedstad” Brussel, men i Europa har det i praksis vært et politisk og kulturelt hierarki hvor østeuropeerne og spesielt de mest østlige av dem, befinner seg i de lavere deler av hierarkiet. Nederst befinner Romfolket seg, som historisk alltid har vært gjenstand for stigmatisering og rasisme uansett hvor de befinner seg i Europa.

Før kommunismens fall ble Øst-Europa betraktet stereotypt som noe helt for seg selv under betegnelsen Øst-Blokken. Alt som var østeuropeisk ble slått i hartkorn med forestillingen om det sovjetiske grå kommunistdiktaturet og den europeiske andre som mindre demokratisk, mer politisk autoritær, mindre sivilisert og mer ”orientalsk” dess lenger øst i Europa man beveget seg. Denne forestillingen holder til en viss grad ennå stand i Vesten hos vesteuropeere, inkludert nordmenn, sine holdninger til det østeuropeiske som å være på sida av forestillingen om det egentlige Europeiske, representert med Vesten og vestlig demokrati og kultur som overordnet.

Vesten, USA og Vest-Europa, har hele tiden i sin selvpresentasjon lagt vekt på det vestlige liberale demokratiets forrang og universalitet. Det østeuropeiske og menneskene som det omfatter, blir ansett som å være hele tiden på etterskudd til Vesten med hensyn til demokrati, økonomi, menneskerettigheter og ytringsfrihet.

De dramatiske og ennå pågående hendelsene i Ukraina, det spente forholdet mellom vest – og østukrainere, mellom Ukraina og Russland, viser en politisk og kulturell kompleksitet som mange i Vesten ikke har vært klar over. Det europeiske hierarkiet er også et internt anliggende i det slaviske kulturområdet hvor vestorienterte og EU-vennlige vestukrainere oppfatter seg som mer ”europeiske” og ”siviliserte” enn østukrainere som søker mot Russland som deres garantist for opprettholdelse av slavisk identitet og kultur som et bolverk mot det angivelige vestlige liberale demokratiets dekadente livsstil og kulturelle forfall.

Den russiske anti-homoloven stemmer godt overens med Vladimir Putins overdrevne maskuline posering i bar overkropp på jaktturer. Det er en machismo som nok kan virke latterlig i vestlige øyne, men understreker Putins sterke understrekning av heteronormativitet også som et politisk prosjekt mot det ”svake” og ”feminiserte” vestlige liberale demokratiet.

Seksualiteten som politisk kapital har alltid vært anvendbar for å markere identitet i langt videre forstand og i opposisjon til andre politiske og kulturelle og/eller religiøse identiteter. Å bruke seksualiteten i politisk forstand er slik ikke noe nytt og Russlands anti-homolov er for øvrig fullt på linje med vestlige og amerikanske høyreradikale kristne konservative og kristenfundamentalister som mener det er et moralsk, åndelig og kulturelt forfall i Vesten og som blant annet kjemper mot de homofiles rettigheter og ekteskap mellom samme kjønn. Putins nære forhold til den russisk ortodokse kirken og dens klerikale overhoder, er et annet, ledsagende og ikke desto mindre viktig moment i det politiske og kulturelle oppgjøret med vestlig dekadent livsstil, kultur og verdier.

Putins appell inngår i en panslavisk russisk nasjonalisme med kraftig brodd mot vestlige liberale verdier som blant annet ”tillater” homofili. Politisk og symbolsk er det i tillegg en sterk markering mot den sterke vestlige politiske betoningen av menneskerettigheter og ytringsfrihet som hele tiden har vært et problematisk anliggende for Putin-regimet. Trakassering og fengsling av regimekritikere som fengslingen av medlemmene i Pussy Riot, sist i forbindelse med OL i Sotsji, er blitt viktige symbolsaker for alle demokratisk innstilte russere som kjemper for et demokratisk Russland hvor menneskerettigheter og ytringsfriheten blir respektert og etterleves.

Det politiske maktspillet i Ukraina, hvor Russland spiller en ikke ubetydelig rolle, handler for Putin-regimet om besittelse av den kulturelle definisjonsmakten som et viktig premiss for å forsvare den russiske interessesfæren. For Putin er det derfor maktpåliggende å gjøre sin politikk, sitt regime, synonymt med kampen og forsvaret for det russiske og det panslaviske med Russland i front mot en angivelig truende omverden av kulturelt og politisk destabiliserende krefter. Slik kan Putin virkelig fremstå som den sterke, maskuline og handlekraftige mannen han ønsker å være i motsetning til svake og impotente vestlige ledere.

Til tross for innenrikspolitiske problemer (eksempelvis kampen mot terror, brudd på menneskerettigheter), er dramaet i Ukraina blitt en gylden anledning for Putin til å ytterligere styrke sin status og makt i etterkant av det påkostede og prestisjetunge Sotsji-OL. For Putin handler det om å konsolidere de antivestlige og nasjonalistisk innstilte russere sammen med prorussiske østukrainere i en felles kamp mot vestlig innflytelse gjennom USA og EU. Kampen om Krim-halvøya er slik del av et større prosjekt.