Demokratiet er i trøbbel

Vi trodde demokratiet ville gå sin seiersgang verden over. I dag er det under press de fleste steder.

Ser man stort på det, er det fortsatt demokratier som er de rikeste, fredeligste og minst korrupte landene i verden. Etter jernteppets fall, da nærmere 100 land plutselig omfavnet demokratiet, trodde de fleste at vi snart ville oppleve en verden av fredelige demokratier. I stedet endte vi opp med en rekke «hybrid-regimer» - som i praksis er veldig mange forskjellige regimetyper som verken er totalitære eller helt demokratiske. Det er nok å peke på Russland, Tyrkia, Ukraina og Venezuela for å skjønne poenget.

The Economist har pekt på to hovedårsaker til at demokratiet er i trøbbel: finanskrisen fra 2007-2008 og Kinas eksplosive økonomiske vekst. Der demokratisk valgte ledere i Vesten har ført sine land ut i et historisk økonomisk uføre, har Kinas udemokratiske ledere gjort det stikk motsatte. Kinesere flest er fornøyde og rister på hodet over hvordan demokratiene i Vesten bremser økonomisk fremgang og produserer krigshissende, promiskuøse og middelmådige ledere.

I store deler av Afrika ser vi helt konkret hvordan stadig flere politiske ledere heller mot øst. Der den «vestlige» Verdensbanken krever omfattende reformer for å gi lån, kan man langt enklere få lån av Kina. Der den «vestlige» tradisjonen for menneskerettigheter og rettsforfølging ønsker å arrestere Afrikas ledere, ønsker Kina å samarbeide. Kort sagt virker de demokratiske forbildene fra Vesten utdaterte, dysfunksjonelle og samtidig moralsk bedrevitende. Nye og svake stater vil som regel følge eksempelet til den som for tiden klarer seg best, og per nå er det tilsynelatende Kina.

I Europa har de politiske partiene mistet sin forankring i folket. Politiske partier har alltid vært demokratiets viktigste instrument for å integrere og mobilisere befolkningen i den politiske utviklingen. I Storbritannia har campingvognforbundet flere medlemmer enn alle de politiske partiene til sammen. I Norge er bare fem prosent av befolkningen medlemmer i politiske partier. Det er likevel høyere enn snittet i Europa.

Samtidig ser man at de få politiske partiene som faktisk er vitale er mer ideologisk ekstreme enn før. Økt tilslutning til fremmedfiendtlige partier i Frankrike, Nederland og Hellas er en utbredt motreaksjon i Europa mot det mange anser som en udemokratisk teknokratisk overtagelse av EU og land som Hellas og Italia.

Partienes nedgang har flere årsaker. Økt velferd, økt individualisme som gir i troløse velgere, nedgang i kollektivt engasjement som fagforeninger og religiøse grupper, samt at politiske tankesmier med en urban eliterekruttering tar seg av det meste av den politiske idéutviklingen. Samtidig er det urealistisk å tro at folk flest vil sette seg inn i, og forplikte seg til hele partiprogrammer.

Det er imidlertid viktig å huske på at politiske partier alltid har endret seg. Fra å være elite-drevne på begynnelsen av 1900-tallet, via klassebaserte masse-partier i etterkrigstiden, til såkalte «catch-all» partier som nedtonet ideologi og fokuserte på god styring for alle. Men ifølge de anerkjente forskerne Richard Katz og Peter Mair er hovedårsaken til bruddet vi ser mellom de politiske partiene og grasrota det de kaller «kartell-partier».

På grunn av en voldsom økning i den statlige finansieringen av partier (i Norge cirka en halv milliard årlig) trenger ikke partiene lenger å bry seg med medlemsavgifter og ideologisk engasjement fra grasrota. De partiene som i dag sitter ved makten har utviklet et finansieringssystem som uansett sikrer dem, og som samtidig gjør det vanskeligere for nye partier å kjempe seg opp. Alle de rådende partiene har dermed en egeninteresse av å videreføre dette «kartell-systemet».

Ifølge Katz og Mair er politiske partier i dag mer en integrert del av statsapparatet enn lydhøre instrumenter for sivilsamfunnet. Politikk utformes av politiske rådgivere, innleide PR-folk, eksklusive tankesmier og profesjonelle politikere som alle har en nokså lik bakgrunn og alle tjener på den nåværende ordningen. Hvis den politiske dynamikken slutter å strømme fra grasrot og sivilsamfunn og kun sirkulerer på toppen, kan tilliten og engasjementet for demokratiet svekkes og visne hen. Samtidig har politikk gått fra mobilisering av velgere til et spørsmål om overtalelse. Ergo benytter man millionene i statsstøtte til å leie inn kommunikasjonsbyråer som tilsynelatende behersker dette. Det er kanskje ikke rart at flere og flere eks-politikere ender opp i nettopp kommunikasjonsbransjen.

Med andre ord har både den geopolitiske maktforskyvningen mot øst, og den interne utviklingen i Vesten, satt demokratiet under press. Fremtidige kutt i velferdstjenester, og økende konkurranse fra fremvoksende stater vil bare fortsette å utfordre demokratiske verdier i Vesten. Russlands likegyldighet overfor FN-pakten og våre felles verdier er siste skudd for baugen. Hva kan gjøres for å revitalisere demokratiet?

Noen tar til orde for å gjøre politiske partier mer avhengige av sine medlemmer. Andre mener saken er tapt og at man trenger nye demokratiske mekanismer for å engasjere befolkningen direkte. I en tid der man enkelt kan si sin mening til titusenvis av mennesker på nett, stemme på diverse undersøkelser i løpet av sekunder, kan tradisjonell stemmegivning virke statisk og utdatert. En er nødt til å finne nye mekanismer som bygger bro mellom det folkelige engasjementet og de politiske strukturene som i dag eksisterer. Men å finne balansen mellom sterke institusjoner og ivaretagelse av menneskerettigheter, folkevalgte og teknokrater, demokrati og effektiv styring er usedvanlig vanskelig. Legger man til at mange av verdens nye demokratier opererer i en ustabil region, med liten kontroll på eget territorium, svak økonomi og store behov kan demokrati nesten virke urealistisk.

Demokratiet - både som system og normgrunnlag - selger ikke like godt som for bare tjue år siden. Den arabiske vårens knuste illusjoner forsterker bare dette inntrykket. Demokratiet er ikke «opplest og vedtatt», og det er på høy tid at vi innser hvor skjørt det er - både på hjemmebane og bortebane.