Problemet er en politikk som sender Bart og Lisa på universitetet. Det er en politikk som kaster bort mange evner som ikke nødvendigvis kan få et akademisk uttrykk. Jeg vil ha et samfunn som anerkjenner verdien av Barts rivningssertifikat og Lisas mastergrad.

Målet med kunnskapssamfunnet må være å anerkjenne all type kunnskap. I dag blir usikker ungdom fortalt at universitetet er det som skal til for å lykkes, mens mer praktisk rettet utdanning forsvinner i bakgrunnen. Det fører til stort frafall innenfor høyere utdanning, mange demotiverte studenter og ikke minst mangel på dyktige fagarbeidere. Hvis Norge skal gå rundt også i framtida, er vi nødt til å anerkjenne at kunnskapssamfunnet ikke er ensbetydende med at alle går på Blindern. Kunnskapssynet jeg står for, som Audun Kjus Aahlin angriper i Dagsavisen (14/1), handler om å anerkjenne kunnskapen som sitter i hodet og hendene til hjelpepleieren, industriarbeideren, lastebilsjåføren og barnehageassistenten.

Det er noe grunnleggende galt med utviklingen i et land hvor folk med mastergrad leverer hundrevis av jobbsøknader uten napp. Samtidig har vi et helsevesen, en bygningsbransje og en servicenæring som er i ferd med å gjøre seg avhengig av stadig økende innvandring for i det hele tatt å gå rundt. Det er noe perverst over et samfunn som har tilsynelatende ubegrenset med mastergrader, men ikke klarer å ta vare på sine gamle og sjuke.

Problemet er ikke at folk går på HF- eller SV-fakultetet. Motiverte folk som er interessert i å gjøre en skikkelig jobb innenfor statsvitenskap, historie, språk eller andre akademiske disipliner, er relevant og viktig for samfunnet. Problemet er at HF- og SV-fakultetene er i ferd med å bli en forlengelse av studiespesialiserende på videregående. Det er verken bra for institusjonene, for studentene selv eller for samfunnet. For studentene fører dette til en situasjon der veldig mange mennesker skal konkurrere om et fåtall jobber. For institusjonene betyr dette å måtte lose studenter uten akademiske ambisjoner gjennom tidvis tunge studier innenfor språk, statistikk og historie. For samfunnets del fører denne utviklingen til at mange folk som kunne vært særdeles vellykket innenfor et yrke, blir middelmådige innenfor akademia eller faller fra et teoritungt studieløp.

Mange av de menneskene som er lei allerede etter ungdomsskolen, har store evner og et enormt potensial for å bidra positivt til samfunnet. De folkene må fortelles at det er mer enn bra nok om de velger seg et yrkesfag. At det er fantastisk om de ønsker å gå rett i jobb etter videregående for å bygge landet eller ta vare på gamle og syke mennesker. Samfunnet skriker etter disse menneskene og det er på tide å gi de den respekten og lønna de fortjener.

Folk må bli fortalt at det er ikke lenger er slik at «bare man har en mastergrad» så møter man gull og grønne skoger i arbeidslivet. Tvert imot går utviklingen i motsatt retning. Det å ha en mastergrad er verken noen garanti for å kunne velge jobber på øverste hylle eller for å ha spesielt ordnede arbeidsforhold.

Det er ikke gitt at antallet studieplasser på alle studier skal fortsette å øke i den takten de gjør. Ved å begrense veksten i studieplasser på enkelte områder kan vi også klare å heve kvaliteten. Jeg er ikke blant de som mener at HF- og SV-fakultetet gir unødig kompetanse. Jeg mener derimot at ingen er tjent med en utvikling der det å begynne på disse utdanningene oppfattes som standardalternativet du eventuelt må velge deg aktivt bort fra. Ved å heve terskelen for å komme inn på en del programmer innenfor HF og SV tror jeg også vi kan klare å vise fram kompetansen disse utdanningene gir på en bedre måte. Akademikere som Aahlin bør slutte å føle seg angrepet av at jeg løfter fram et kunnskapssyn som også inkluderer de som tar de tyngste løftene i samfunnet vårt.