All over the map

Norsk utenrikspolitikk anno 2013: Det viktigste er ikke hva vi får til, men at vi er med der det skjer.

Uttrykket «All over the map» finnes, så vidt jeg kan komme på, ikke på norsk. Den direkte oversettelsen er å være til stede overalt. Men vel så ofte brukes uttrykket i betydningen «ikke holde seg til det viktigste» - å spre seg over et for stort område.

Uttrykket dukket opp i hodet under en konferanse på Voksenåsen utenfor Oslo i går, med tittelen «Norge og det nye verdenskartet». Dette var avslutningen på Utenriksdepartementets seks år lange prosjekt Refleks, en imponerende serie møter, kronikker, rapporter og bøker hvor UD har forsøkt å skape bred debatt om norsk utenrikspolitikk.

Prosjektet er en tanke paradoksalt. Den utenrikspolitiske opposisjonen (SV) er innelåst i regjeringskontorene. Isteden finnes flust av seminarer som gårsdagens, der de fleste er enige om det meste. Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, som det gjerne heter. Refleksprosjektets hovedlinje er som følger: Verden er i endring, midt i en «grunnleggende transformasjon», med utenriksminister Eides ord. Makten flytter seg mot øst og sør. Europa og USA svekkes, Asia og spesielt Kina vokser. Og vi må følge med på ferden.

Dette er også en gjennomgående konklusjon i boka som avslutter prosjektet, der seks norske forskningsmiljøer har levert sine analyser av «det nye verdenskartet». Det er liten grunn til å protestere mot denne beskrivelsen. Men det er grunn til å debattere konklusjonen: Hvilke deler av ferden må vi egentlig følge med på?

Den globale maktforskyvningen har én opplagt konsekvens: Institusjonene som har båret den gamle verdensordenen, brytes ned. FN, WTO og de globale klimaforhandlingene er de fremste eksemplene - de globale institusjonene der alle skal med, og der Vesten har vært vant til å trekke i trådene. Disse klarer ikke lenger å håndtere en verden der makten er forskjøvet og flere hevder sine interesser med større tyngde.

Det som isteden vokser fram, er økt regionalisering. Flere og mindre organisasjoner og møteplasser, begrenset til geografiske områder eller temaer. De færreste av disse har reserverte seter til Norge. Da er Norges politikk å skaffe seg ett. G20 er utenfor rekkevidde. Men utenriksministeren trekker gjerne fram ASEM og ASEAN, to sentrale samarbeidsorganer for Asia hvor Norge nå har skaffet seg tilgang. I går fortalte han også entusiastisk om toppmøter han har deltatt på i Ulan Bator og på Bali om demokratibygging de siste ukene. Og til helgen drar han til jubileumstoppmøtet til AU, den afrikanske union.

Så er spørsmålet hva Norge får ut av alt dette. Hvorfor skal vi være all over the map?

Tre argumenter går igjen: Norge har økonomiske interesser overalt. Globaliseringen er for lengst et faktum. Statoil alene har investeringer i 30 land. Oljefondet har investeringer verden over. Dessuten har det en verdi i seg selv å være til stede. Ikke fordi vi nødvendigvis får gjennom så mye av vår politikk, men fordi det er viktig å være der det skjer, som Halvard Leira fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) uttrykte det under gårsdagens konferanse. Og til sist har et relativt lite land som Norge interesse av å skape en bedre organisert verden, slik at stormaktene ikke kan gjøre som de vil på vår bekostning. Selv om dette betyr å jobbe gjennom organisasjoner som svekker for eksempel FN.

Det virker å være bred konsensus om dette blant forskere og partier. Men det finnes motforestillinger. En enslig motstemme under gårsdagens konferanse var Victor Norman. Han argumenterer for at når verden flytter seg, bør ikke Norge følge etter på refleks. Isteden bør vi sette inn kreftene der det betyr mest for oss og der vi kan utrette mest: Det er i Europa. Norsk utenrikspolitikk bør for eksempel ikke legge til rette for at Statoil, Telenor og andre skal ta for seg i fjerne himmelstrøk. Normans argument er økonomisk: Dette oppfordrer til risikable investeringer. Det kunne like gjerne vært etisk: Hvorfor skal staten gjennom Statoil investere i diktaturer verden over?

En annen motforestilling kan en spore hos mannen som i sin tid startet Refleks-prosjektet, Eides forgjenger Jonas Gahr Støre. I en artikkel i flere internasjonale tidsskrift i fjor høst advarte han mot inflasjonen i internasjonale toppmøter. Det finnes nå toppmøter om alt og ingenting. Det er vanskelig å holde telling med de nye multilaterale organisasjonene som dukker opp. Samtidig er resultatene magre. Ministere reiser verden rundt, men utretter lite. Det er en fare for at vi «ender opp med å se det som tilstrekkelig å delta», advarte Støre.

Toppmøter er dyre. Det tar mye tid, krefter og penger å organisere dem. Det betyr mindre tid til andre ting. En bedre organisert verden kan bli en overorganisert verden. At Norge er all over the map betyr ikke nødvendigvis at det blir tatt flere og bedre beslutninger, verken for Norges eller verdens del.