Torsdagens valg av Kine Asper Vistnes til ny LO-leder har utløst debatt og frustrasjon i flere deler av fagbevegelsen. I mitt tilfelle handler det om Creo, men det kunne like gjerne vært El & IT, Fagforbundet, Handel og Kontor eller NTL.
For dette handler ikke om én bransje – det handler om en fagbevegelse som i økende grad velger å være partipolitisk tydelig, heller enn samlende.
Kjernen i problemet er dette: Hvordan kan en fagforening være representativ for alle medlemmer, når den samtidig fronter én side i det politiske landskapet?
Creo, og LO, har utvilsomt spilt en avgjørende rolle for norske arbeidstakere. Men vi må ikke glemme at dagens arbeidsliv er mer sammensatt enn noensinne.
Mange av oss selvstendige næringsdrivende opererer enten som enkeltpersonforetak eller gjennom egne små aksjeselskaper. Vi står i en dobbeltrolle – som arbeidstakere i eget selskap og som daglige ledere med ansvar for økonomi, drift og noen ganger ansatte.
Vi sender fakturaer, forhandler kontrakter og bærer risiko, samtidig som vi er avhengige av rettigheter og sikkerhetsnett – det samme som LO i utgangspunktet skal sikre.
Vi trenger fagforeninger som bygger fellesskap, ikke fronter.
Når LO signaliserer at de vil bekjempe ikke-sosialistiske partier, skaper det dyp uro hos mange. For hva med de av oss som stemmer annerledes – eller som bare ønsker en fagforening som ikke tar stilling i partipolitiske spørsmål?
Dette handler ikke om ideologi. Det handler om tillit.
Når en fagforening fremstår som et talerør for Rødt, SV og Ap, blir det vanskeligere å tro at den også ivaretar de medlemmenes interesser som faller til høyre for sentrum – eller som simpelthen ønsker politisk uavhengighet.
I en tid der verden er preget av krig, økonomisk uro og økende polarisering, trenger vi fagforeninger som bygger fellesskap – ikke fronter.
Fagforeninger skal være politiske i sine verdier, men partipolitisk uavhengige i sine allianser.
Det er derfor uheldig at LO nå ledes av en person som i sitt første budskap velger kampretorikk og tydelige skillelinjer, framfor samlende og inkluderende språk.
Hva med å se for seg en fagbevegelse som favner hele bredden – også dem som ikke passer i en tradisjonell arbeidstakerboks?
Et konstruktivt alternativ kunne vært at Creo sto friere fra LO. At man samarbeidet med politiske aktører på sak, ikke på lag. At man løftet både arbeidstakere og småbedrifter i samme åndedrag – og respekterte at medlemmenes behov varierer.
Dette kunne like godt vært sagt om andre fraksjoner av LO også, men i mitt tilfelle bruker jeg Creo.
Hvis LO fortsetter å bevege seg i én retning politisk, vil mange medlemmer føle seg presset ut.
Et konkret eksempel: Mange i kultur- og teknologibransjen opererer som selvstendige næringsdrivende. Når deres fagforeninger kobler seg tett til partier som ønsker å innføre høyere skatter, flere reguleringer og mindre handlingsrom for småbedrifter – samtidig som de sier de kjemper for vår trygghet – så oppstår det et reelt paradoks.
Dette er ikke lenger et spørsmål om høyre eller venstre. Det er et spørsmål om hvem som blir inkludert. Og hvem som faller utenfor.
Fagforeninger skal være politiske i sine verdier – men partipolitisk uavhengige i sine allianser. For det finnes ikke én politisk løsning som favner alle medlemmers virkelighet.
Hvis LO fortsetter å bevege seg i én retning politisk, vil mange medlemmer føle seg presset ut. Noen vil melde seg ut. Andre vil resignere.
Jeg tror det finnes et tredje alternativ: Et LO og en fagbevegelse som tør å være bred. Som snakker til både den ansatte og den som starter en bedrift. Til venstre og høyre. Til by og land.
Det er dét som gjør fagbevegelsen sterk – og relevant.
Les også spaltist: Gratulerer, Kine. Få nå slutt på denne forbaska ukulturen!
Les også portrett: Hun er blitt dumpet og mobbet. Men vonde erfaringer har kommet til nytte (+)
Les også spaltist: Den nye paven deler trolig kun én ting med Trump
Les også kommentar: 75.000 joggere i Oslos gater. Noen av dem løper for livet
