I Debatten på NRK handlet det om arbeidsmoralen til Generasjon Z og deres forventninger til arbeidslivet. Ifølge en undersøkelse fra NHO Viken Oslo, mener to av tre bedriftsledere at Gen Z er mer krevende å lede, og rundt halvparten av de 2.000 spurte påstår at vi har lavere arbeidsmoral.
Kritikken er enkel og gjentakende: «De har lavere arbeidsmoral og motivasjon», «de har for høye krav til lønn og fleksibilitet» og «de takler ikke negativ feedback».
Lederne hadde de mye å si om de unge de selv har ansatt:
«De er mest opptatt av hva vi kan tilby og ikke hva de selv kan bidra med».
«De takler dårligere å motta feedback som ikke utelukkende er positiv. De har blitt sydd puter under armene på hele sitt liv, så de er mindre robuste for feedback».
«De foretrekker luksus, har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker, prater når de egentlig burde arbeide, motsier foreldrene sine og tyranniserer sine lærere».
Eller vent. Stryk den siste. Det var det filosofen Sokrates som mente. For ca. 2 400 år siden.
For la oss se på det i et større perspektiv. Det er umulig å ikke se parallellene til tidligere tiders klager. Kritikken av ungdommen har vært et tilbakevendende tema i historien. Likevel – og heldigvis – har verden, for hver generasjon, gått fremover.
Jeg har stor respekt for generasjonene før meg. Jeg anerkjenner at hver generasjon har hatt sine utfordringer, og jeg ser på de eldre som de som har banet vei for oss yngre i mange sammenhenger.
Men: Kan det hende at kritikken av Gen Z egentlig handler om at de eldre generasjonene har vanskeligheter med å tilpasse seg en ny virkelighet?
Vi må slutte å måle verdien av en generasjon etter gamle målestokker. Verden endres, og nye tider krever nye tilnærminger.
La oss gå inn på noen av påstandene som ofte blir fremsatt om oss.
«De har lavere arbeidsmoral og motivasjon»
Jeg har jobbet siden jeg ble tenåring og det samme har de aller fleste i min vennekrets.
Ettermiddager, helger, ferier og netter har gått med til å tjene penger til alt fra russebusser til å fylle opp BSU-kontoer.
Årene har gått, og til tross for flotte utdanninger og gode karakterer har de aller fleste sett seg nødt til å jobbe under midlertidige kontrakter eller vikariater, uten garanti for videre jobb.
Selvfølgelig daler motivasjonen når du ikke har jobbsikkerhet.
Det betyr at man ofte jobber hardt og dedikert i håp om at kontrakten blir fornyet. Dessverre ser vi gang på gang at dette blir utnyttet av bedrifter.
Det handler ikke om at vi ikke ønsker å jobbe hardt, som kritikken ofte antyder.
Det handler om at arbeidsmarkedet har blitt mer usikkert – og når du hele tiden må være på jakt etter neste mulighet er det en selvfølge at motivasjonen daler, uansett hvor dedikert du er.
«Gen Z stiller for høye krav til lønn og fleksibilitet. De priser seg selv for høyt»
Jeg kan forstå at arbeidsgivere merker at nyutdannede krever en høyere lønn i dag, sammenlignet med forrige generasjon.
Det handler ikke om at vi er bortskjemte, og er ikke et spørsmål om luksus.
Vi ønsker ledere som tar hensyn til vår psykiske helse.
Faktum er at vi lever i en tid med skyhøye levekostnader og en økende økonomisk usikkerhet, som gjør det vanskelig å opprettholde et anstendig levenivå uten en passende lønn.
«Gen Z er dårligere på å takle kritikk eller tilbakemeldinger»
Her opplever jeg det stikk motsatte.
Min generasjon er selvkritiske og selv er jeg min egen største kritiker. Jeg opplever at vi i aller høyeste grad er åpne for å forbedre oss.
Likevel er det et poeng at vi ønsker oss en arbeidsplass hvor ledere gir konstruktiv kritikk på en respektfull måte. Altså at de tar hensyn til vår psykiske helse.
Det mener jeg ikke er uttrykk for svakhet, men for modenhet.
Vi er ikke en ensartet gruppe. Gen Z er mangfoldig, og det er ikke rettferdig å bli dømt for det som oppfattes som generasjonens «sære trekk».
