En gang var en bachelorgrad billetten inn i arbeidslivet. I dag er det tilsynelatende en mastergrad.
Men i en tid der kunstig intelligens snart vil utkonkurrere mennesker på rene kognitive ferdigheter, hvor langt skal vi egentlig strekke utdanningskravene?
Skal vi kreve doktorgrad for å sikre jobb i fremtiden?
Eller er det på tide å stille et helt annet spørsmål: Hvilke ferdigheter vil vi ha bruk for i en AI-dominert verden?
Hvert år utdanner vi tusenvis av unge til jobber som kanskje ikke eksisterer om et tiår.
Hvilke ferdigheter vil faktisk være verdifulle i en AI-dominert verden?
Samtidig sliter vi med kritisk mangel på sykepleiere, lærere, elektrikere, snekkere og rørleggere – yrker AI ikke kan erstatte med det første.
Prognoser fra Nav viser at vi innen 2035 vil mangle over 28.000 sykepleiere og 5.000 elektrikere, mens vi utdanner langt flere innen økonomi og administrasjon enn det arbeidsmarkedet har behov for.
Likevel oppmuntres de unge til å ta akademiske utdanninger, som om det er den eneste veien til suksess.
Hvorfor? Fordi utdanningssystemet vårt fortsatt opererer som om det er 1995, altså før internett ble en del av hverdagen.
De fleste AI-verktøyene som nå revolusjonerer arbeidslivet, fantes ikke engang for fem år siden.
Det ser ut som vi programmerer våre unge til å tro at suksess måles i studiepoeng, ikke i relevans.
I dag er vi på vei mot et stadig voksende utdannings-paradoks hvor de unge tvinges til å studere i årevis for jobber som snart vil bli overflødige.
Vi masseproduserer akademikere som AI høyst sannsynlig vil erstatte om noen år.
Det skjer samtidig som fremtidens viktigste yrker ikke vil være de som ikke krever mastergrad, men praktisk kompetanse.
Har vi råd til å la sykepleiere, elektrikere, lærere og rørleggere bli en utdøende rase, mens vi masseproduserer akademikere som AI høyst sannsynlig vil erstatte om noen år?
Burde myndighetene ta større grep når de vet hvilke yrker som er avgjørende for samfunnet, og hvor AI vil skape utskiftninger?
Er det fornuftig å la ungdommen velge utdanning basert på hva de synes er «spennende» og ikke hva som samfunnet vil faktisk trenge?
Kunne det vært en idé at studenter i yrker med kritisk arbeidskraftmangel får en høyere andel av lånet omgjort til stipend?
Man kan også innføre gunstigere lånevilkår for praksisbaserte utdanninger.
Litt på samme måte som at enkelte kommuner tilbyr gunstigere økonomiske insentiver for å friste nordmenn til å flytte til dem.
Eller hva med å kreve obligatorisk praksis i yrker der mangelen er størst?
Utdanning bør ikke handle om antall år på skolebenken, men om hva som faktisk skaper samfunnsverdi.
Vi trenger et nytt paradigme – før det er for sent.
