Wow, mamma, se der, hvorfor er det en enhjørning? Seksåringen peker.
Foran porten til skolegården står en flokk unger og rister i gitteret, som de pleier når klokka er litt før ni på en vanlig barneskoledag her i Berkeley, California.
Bare at i dag rager hodet til en rosa enhjørning over ungeflokken. Vi går litt fortere, så ser jeg plakaten og går saktere igjen.
Mamma, hva er det, spør seksåringen. Det er politikk, sier jeg. Hun stopper og tramper i bakken. – Men åh, alt er jo politikk, jo, sier hun. Jeg sier at hun har jo på mange måter rett i det.
På veien til og fra skolen pleier hun å nemlig å få det samme svaret når hun peker på fargerike plakater i hagene vi går forbi, på stolper, på gjerder, på teltene til hjemløse. Som regel står det Harris og Waltz, det står «Black Lives Matter», «Ceasefire Now», det står «Poverty is not a Crime».
Jeg gjør et mentalt notat om å snakke mer med seksåringen om hva politikk kan være, en dag vi har mer tid. Skoleporten åpner seg, hun går i ett med flokken og barna strømmer inn i skolegården.
Jeg, enhjørningen og et par foreldre står igjen, og som den asosiale nordmannen jeg er, tar jeg et mobilbilde så jeg kan studere den håndskrevne plakaten i enerom. «You generously help us pay for: Teacher supplies, field trips, math and literary support, art classes, affinity groups...and more!», står det.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
En helt normal ting på en offentlig skole i California, der det er vanlig med slike pengeinnsamlinger i regi av foreldreorganiserte PTA – som ligner på FAU i norske skoler. På plakaten til enhjørningen står det at de har mål om å samle inn over en million norske kroner til denne skolen – hvor det går under 200 elever.
Da en annen forelder spurte meg om vi har innsamlinger på skoler i Norge også, nøyde jeg meg med å si at det foregår mer subtilt og at vi kaller det kakesalg.
Det vil si, de er over halvveis til 95.000 dollar allerede. Denne delen av California er kjent for å være et av de dyreste stedene å bo i USA, mange som har råd til å bo i området har faktisk en del å rutte med når de blir bedt om «donations».
Men likevel. En million. Trenger de dette?
«Every dollar counts, every dollar counts», messet barna i skolegården en morgen vi foreldrene var invitert på åpningsseremoni for pengeinnsamlingen.
Da en annen forelder spurte meg om vi har innsamlinger på skoler i Norge også, nøyde jeg meg med å si at det foregår mer subtilt og at vi kaller det kakesalg.
Jeg sa ikke noe om størrelsesforholdet.
Det finnes stater i USA hvor de bruker mer statlige skattepenger per elev, men California ligger noe over gjennomsnittet om man ser statene under ett.
Innsamlingene er ikke uviktige. Skolene bruker omtrent 80 % av budsjettene sine på lønninger. Resten blir åpenbart for lite når skoleåret starter med ønskelister til klasserommet med alt fra tusjer og fargeblyanter til snytepapir.
En vi kjenner forteller at lærermoren hennes i alle år har gått ukentlig til bokhandelen for å kjøpe skrive- og tegnesaker til elevene, på egen regning. Nå for tiden handler hun til elevene via Amazon.
Amerikanere jubler på pengeinnsamlinger og gir generøst til veldedighet. Det er noe med å få en relasjon til hva pengene går til, kjenne at det er noe en bryr seg om.
Vi visste jo på forhånd at det er kultur for å samle inn og donere penger her, men det er noe annet å oppleve det på nært hold.
Selv om det er typisk med pengeinnsamlinger til skoler i USA, mener noen at skolene kunne klart seg uten innsamling til for eksempel ekskursjoner. Motstemmer peker på de fattigste elevene, og at en tur til havet for dem kan bety å se havet for første gang.
Ingen andre stater i USA slår California i fattigdomsbrøken. Det kan være så mange som 30 % av befolkningen i California som lever nær eller i fattigdom, avhengig av hvordan man måler. Og gapet er stort til den ene prosenten som tjener over 1,2 millioner dollar i året.
Hva med barna på skoler der foreldrene ikke har så mye å gi? Hvor annerledes blir det ikke å gå på skolen i området med den laveste gjennomsnittsinntekten?
På 11-åringens skole er de også ambisiøse, PTA på hans middle school planlegger å samle inn over 800.000 kroner.
Det er verdt å lytte til stemmene som påpeker at det blir stadig større ulikhet i Norge, og at skolen har en rolle i dette.
I går ettermiddag satt min 17-åring og ristet på hånda etter å ha håndskrevet personlige hilsener i brev til tidligere elever fra skolen hun går på: Kunne de tenke seg å sponse korpset som øver i skoletida, med turer og instrumenter?
Vår familie på fem er enormt heldig stilt som har mulighet til å bo i California i ett år – med tre barn i det offentlig finansierte skolesystemet, og med engasjerte foreldre i miljøet. Vi visste jo på forhånd at det er kultur for å samle inn og donere penger her, men det er noe annet å oppleve det på nært hold.
Jeg leser om hvordan det kuttes i norske kommunebudsjetter for tida og særlig i finansiering til utdanning og skole. Utdanningens plass i velferdssamfunnet og hvordan det har vært med på å utjevne forskjeller i Norge, har vært kjent lenge.
På det beste er den oppblåsbare enhjørningen med plakat en påminnelse om at skole koster. Men hold den unna skoleportene hjemme.
Det er verdt å lytte til stemmene som påpeker at det blir stadig større ulikhet i Norge, og at skolen har en rolle i dette. For eksempel i Morgenbladets sak «Slik gikk Norge fra å minske forskjellene til å øke dem».
Gratisprinsippet er kanskje ikke truet akkurat nå, men vi har rigget oss så bra i Norge at vi glemmer at det kunne vært annerledes.
Gratis skole og utdanning gir barna likere muligheter. Det fungerer godt, fordi fordelingen ikke tar form av en rosa enhjørning. Fordelingen bare skjer, i bakgrunnen, mens liten og stor skattebetaler kan tenke på andre ting.
På det beste er den oppblåsbare enhjørningen med plakat en påminnelse om at skole koster. Men hold den unna skoleportene hjemme.